Å gi opp er ikke et alternativ...

Tiden står stille mens andres liv går videre. Jeg lever i en annen verden. Min egen verden. 

Jeg gikk fra den ene butikken til den andre. Det er jeg som handler i dag. Temperaturen er god, ganske varmt faktisk. De andre går i t-skjorte mens jeg prøver å gjemme meg i ullgenser. Jeg ser kanskje noen kjente fjes men jeg vil egentlig bare krympe å forsvinne. Jeg prøver å skjule meg bak den høye halsen mens jeg går mot bilen. Jeg vil ikke noen skal se den jeg har blitt. Hvem er jeg egentlig?

Jeg har forsvunnet i meg selv for lengesiden. Kjenner ikke meg selv igjen engang. "I dag ser du kvikk ut". Det spiller ikke noen rolle egentlig om jeg har en god dag eller ikke, jeg ser ikke det samme. Jeg kjenner meg selv, jeg vet hvem jeg er, og denne utgaven er ikke meg. Jeg har forsvunnet, ser du ikke det? Ser du ikke det bleke grå ansiktet mitt som gjemmer seg bak panneband og ullgenser. Ser du ikke posene jeg prøver å skjule med sminke? 

Jeg mistet meg selv gradvis etter jeg ble syk. Klærne ligger urørt i skapet og det har de gjort i flere år. De passer ikke engang. Favorittbuksene kan jeg bare glemme å få på meg, og de åletrange toppene er forlengst pakket bort. Jeg savner energien som lå over meg. Jeg savner mitt eget smil og mitt eget lett solbrune ansikt. Jeg savner meg selv og det kunne jeg aldri gjettet at jeg noen gang skulle gjøre. 

Jeg er lei av å være fanget og jeg er lei av å ikke høre til noe. Jeg er lei av å tenke på hva som kan gjøre meg bedre, hvordan jeg bør spise og hva som ikke er bra for meg. Jeg er sliten. Sliten av å være sliten og sliten av å lengte etter det gamle. Jeg kjenner jeg holder på å gi opp, men jeg kan jo ikke gi opp. Jeg kan ikke det... 

Det er fristelser rundt meg hele tiden, og hvis jeg motstår første, andre og tredje gang, så er de der også den fjerde gangen, og da klarer jeg ikke stå imot. Selv om jeg vet jeg burde. Det er så vanskelig. Jeg lengter sånn tilbake til den hverdagen jeg en gang hadde og den hverdagen jeg en gang klarte. Jeg har så stor tro på at det kommer til å skje, alt kommer til å ordne seg, men jeg er så sliten. Det virker så fjernt, men samtidig så mulig. Jeg vet det er mulig. Jeg skulle så gjerne slått slitenheten på pause mens jeg kunne spist meg frisk. Brukt all energi på matlaging, eksperimentering på kjøkkenet, og turer i frisk luft. Uten å være sliten. Uten å være trøtt. 

Jeg er så himla engasjert i kosthold og helse og hvordan man kan spise seg frisk, men det er også altoppslukende. Jeg bruker mye energi bare på å lese, forstå, "studere", lese mer og følge alle de flinke menneskene som ønsker å lære andre om kosthold og helse. Og mens jeg lærer så skal jeg prøve noe nytt på kjøkkenet. Eksperimentere, feile, prøve på nytt. Jeg kan ikke slutte, jeg må bare stå i det. Kjempe. Være sterk. For jeg tror på kosthold, jeg tror jeg kan bli frisk en dag. Men jeg må ikke gi opp. 

Sånne som meg blir ofte stemplet late, og det kommer av uvitenhet. Visste du at mange dager er jeg så trøtt at jeg sovner hvis jeg setter meg, selv om jeg nettopp har sovet 12timer - vet du hva jeg gjør da, som regel? Jeg rydder. Jeg gjør alt jeg kan for å fokusere på noe annet. Jeg tør ikke sette meg, jeg vil ikke sette meg. Det hjelper å lure seg selv noen dager, men presser jeg meg for lenge så blir jeg dårlig. Og da blir jeg sengeliggende enten jeg vil eller ikke. 

Bilderesultat for i feel like i am gasping for air

Ikke i dag, jeg er så trøtt. Jeg må bare våkne litt først. Sove litt. Jeg må bli litt bedre. Tiden går. Årene går. Og jeg venter. Jeg blir ikke bedre, ting blir ikke som før og når jeg ser år etter år går forbi mens livet står stille så kjenner jeg panikken tar meg. Så mens "du" sitter der og tror jeg bare er lat, tror jeg bare ikke gidder, tror jeg er deprimert eller er arbeidssky, så sitter jeg her og lengter tilbake til det "du" ønsker ferie fra. Hverdag, jobb, skole... Det jeg kaller livet. 

Bilderesultat for do you ever miss yourself

Den siste uka har vært tung. Jeg har greie dager, selv om jeg er både sliten og trøtt, så er dagene helt greie. Men de har likevel vært tunge fordi jeg ser årene går, årstidene endrer seg, ungene vokser og her sitter jeg. Venter på at livet skal begynne mens årene går. 

I dag spiste jeg kake til frokost.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#skriveterapi #utmattelse #lekktarm #ulcerøskolitt #sliten #kronisk #utmattelse #livet #tiden #år #optimistisk #motivert #kake
 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

imammahuset

imammahuset

29, Meløy

Skriveglad, frustrert men lykkelig frøken som har mistet en bit av seg selv. Jeg venter på å få tilbake livet, og imens gjør jeg det beste ut av det, lever i nuet og har lært meg å glede meg over de små ting. Det kommer en dag i morgen:) ________________________________________________________________ Leser du fra mobil? Trykk på menyen til venstre og trykk på kategori og blogg, da får du opp hele bloggen : ) __________________________________________________________________ Kan man spise seg frisk? 5år med sykdom - kan jeg bli meg selv igjen? Kan jeg ta tilbake hverdagen med riktig kosthold? Følg meg på min reise mot en forhåpentligvis frisk hverdag. Jeg skriver om utmattelse, kosthold og "solgløtt". Every day may not be good, but there's something good in every day

Kategorier

Arkiv

hits