Sorgen som ingen kan forstå

Så var dagen der. Dagen jeg hadde gruet meg til i lang tid. 

Siste uka har jeg reagert med sorg som jeg ikke helt skjønte selv hva var for noe i begynnelsen. Da jeg ble syk reagerte jeg også med sorg, men den sorgen kom ikke før 2-3år etter jeg ble syk da jeg forsto at jeg faktisk var syk og ikke kom til å bli frisk med det første. Det å bli kronisk syk handler jo mye om sorg, du skal lære deg å takle det "nye" livet og at alt du klarte før står nå på vent på ubestemt tid.

Bilderesultat for sorg kronisk sykdom

Jeg gikk med gråten langt opp i halsen en hel uke før. Alt ble for mye. Selv et visdomsord kunne få tårene til å trille. Jeg måtte svelge gråten før jeg gikk inn på butikken, og jeg gråt da jeg kom inn døra hjemme. Men jeg forsto ikke helt hvorfor jeg var så trist. 

Et par dager før dagen skjønte jeg hvorfor. 

Jeg hadde fjernet bursdagsdatoen min på Facebook for flere dager siden, jeg hadde stengt veggen, og dagen før da jeg la meg så kom jeg på at ingen av ungene visste at mamma har bursdag i morgen. Jeg var så opptatt av at ingen skulle vite om eller huske dagen at jeg glemte å gi barna mine muligheten til å gjøre stas på mammaen sin. For en ting er at jeg ikke ønsker oppmerksomhet på dagen, men hvis jeg skulle latt dagen gå forbi uten at ungene fikk vite det så tror jeg det hadde såret dem. De som bare vil mamma godt. De som elsker å overraske med kort, søte ord og tegninger. De som setter bursdager aller høyest. 9-åringen sto med flagget i hånda og lurte på hvorfor vi ikke flagget i dag?! Med gråten i halsen mumlet jeg at vi trenger ikke flagge for mamma. Full av sorg og skam.  For at ungene skulle se meg så trist på selve dagen og skam fordi jeg ikke tok dagen bedre. 

Jeg var 24-nesten 25 da jeg ble syk. Jeg hadde god tid. Det kom til å ordne seg. Snart. Jeg måtte bare sove litt til. Hvile litt ekstra. Prøve å komme meg. Men plutselig var dagen der. 30år. 20-årene forsvant fra meg uten at jeg fikk brukt dem til det man skal bruke dem på. Leve. Jeg mistet dem, og nå er jeg 30. For meg føltes det helt på trynet å skulle bi gratulert med det. Å ha rukket å bli 30år. Gratulerer, 20-årene som du mistet halvparten av er over, nå kan du starte 30-årene på den samme måten som du avsluttet 20-årene på. Det føltes helt feil! Det var vanskelig å si takk, så da kunne jeg like godt stenge veggen på Facebook og legge bort telefonen. Jeg ville ikke snakke med noen og jeg ville ikke se noen.

Bilderesultat for ballonger sorg

 

Jeg måtte virkelig ta meg sammen før jeg gikk opp til ungene den dagen. Jeg tørket tårene og gikk opp trappa og der satt ungene spent ved kjøkkenbordet og tegnet og skrev kort til mamma som har bursdag. Verdens fineste kort med fine ballonger og kaker, gode ord og tallet 30 skrevet stort på fremsiden. Det gjorde godt likevel. Jeg klarte å stenge av for sorgen en liten stund. 

Jeg gråt senere på dagen. Jeg gråt i bilen da vi skulle kjøre den ene i bursdagsselskap og den andre til pappaen sin. Jeg gråt da vi kom hjem og jeg gråt på nytt igjen senere. Jeg gråt så mye den dagen at jeg følte meg helt utstill på kvelden. Jeg hadde grått meg tom, men klarte å smile de to-tre siste timene av dagen. Jeg var bare glad dagen snart var over.

Bilderesultat for im not lazy im just exhausted from

 

Dagen jeg hadde gruet meg til så lenge er endelig over. Og selv om alle mente det beste med å gratulere meg med dagen så var det for meg en dag med mye sorg og da føltes det bare helt rart å si takk når jeg følte det som jeg gjorde. Nå er det lettere og jeg orker å se på blomster, kort og gaver uten å føle på sorgen. Dagene før jeg bestemte meg for å stenge veggen min på facebook var jeg usikker på om det var rett, ville jeg angre når sikkert ingen kom til å huske meg på dagen? Men når dagen kom så kjente jeg at det var helt riktig. Jeg ville ikke blåse opp dagen, jeg ville helst at ingen skulle huske på meg, men når det er sagt så var det veldig stas at de som gratulerte meg faktisk husket meg uten den påminnelsen på facebook. I tillegg fikk jeg en uventet gratulasjon som jeg satte veldig stor pris på. På en måte så ble bursdagen mer personlig, sett bort fra sorgen. De husket meg. Uten påminnelsen på facebook. Ikke så mange, men det er hvem som husket det som betyr noe. Takk for at dere husket meg, selv om jeg prøvde å skjule dagen. 

<3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#utmattelse #kronisksyk #kroniskbetennelse #kronisk #fatique #sorg #takknemlig #smilgjennomtårer #sterkere #bursdag #30år 

 

 

Å gi opp er ikke et alternativ...

Tiden står stille mens andres liv går videre. Jeg lever i en annen verden. Min egen verden. 

Jeg gikk fra den ene butikken til den andre. Det er jeg som handler i dag. Temperaturen er god, ganske varmt faktisk. De andre går i t-skjorte mens jeg prøver å gjemme meg i ullgenser. Jeg ser kanskje noen kjente fjes men jeg vil egentlig bare krympe å forsvinne. Jeg prøver å skjule meg bak den høye halsen mens jeg går mot bilen. Jeg vil ikke noen skal se den jeg har blitt. Hvem er jeg egentlig?

Jeg har forsvunnet i meg selv for lengesiden. Kjenner ikke meg selv igjen engang. "I dag ser du kvikk ut". Det spiller ikke noen rolle egentlig om jeg har en god dag eller ikke, jeg ser ikke det samme. Jeg kjenner meg selv, jeg vet hvem jeg er, og denne utgaven er ikke meg. Jeg har forsvunnet, ser du ikke det? Ser du ikke det bleke grå ansiktet mitt som gjemmer seg bak panneband og ullgenser. Ser du ikke posene jeg prøver å skjule med sminke? 

Jeg mistet meg selv gradvis etter jeg ble syk. Klærne ligger urørt i skapet og det har de gjort i flere år. De passer ikke engang. Favorittbuksene kan jeg bare glemme å få på meg, og de åletrange toppene er forlengst pakket bort. Jeg savner energien som lå over meg. Jeg savner mitt eget smil og mitt eget lett solbrune ansikt. Jeg savner meg selv og det kunne jeg aldri gjettet at jeg noen gang skulle gjøre. 

Jeg er lei av å være fanget og jeg er lei av å ikke høre til noe. Jeg er lei av å tenke på hva som kan gjøre meg bedre, hvordan jeg bør spise og hva som ikke er bra for meg. Jeg er sliten. Sliten av å være sliten og sliten av å lengte etter det gamle. Jeg kjenner jeg holder på å gi opp, men jeg kan jo ikke gi opp. Jeg kan ikke det... 

Det er fristelser rundt meg hele tiden, og hvis jeg motstår første, andre og tredje gang, så er de der også den fjerde gangen, og da klarer jeg ikke stå imot. Selv om jeg vet jeg burde. Det er så vanskelig. Jeg lengter sånn tilbake til den hverdagen jeg en gang hadde og den hverdagen jeg en gang klarte. Jeg har så stor tro på at det kommer til å skje, alt kommer til å ordne seg, men jeg er så sliten. Det virker så fjernt, men samtidig så mulig. Jeg vet det er mulig. Jeg skulle så gjerne slått slitenheten på pause mens jeg kunne spist meg frisk. Brukt all energi på matlaging, eksperimentering på kjøkkenet, og turer i frisk luft. Uten å være sliten. Uten å være trøtt. 

Jeg er så himla engasjert i kosthold og helse og hvordan man kan spise seg frisk, men det er også altoppslukende. Jeg bruker mye energi bare på å lese, forstå, "studere", lese mer og følge alle de flinke menneskene som ønsker å lære andre om kosthold og helse. Og mens jeg lærer så skal jeg prøve noe nytt på kjøkkenet. Eksperimentere, feile, prøve på nytt. Jeg kan ikke slutte, jeg må bare stå i det. Kjempe. Være sterk. For jeg tror på kosthold, jeg tror jeg kan bli frisk en dag. Men jeg må ikke gi opp. 

Sånne som meg blir ofte stemplet late, og det kommer av uvitenhet. Visste du at mange dager er jeg så trøtt at jeg sovner hvis jeg setter meg, selv om jeg nettopp har sovet 12timer - vet du hva jeg gjør da, som regel? Jeg rydder. Jeg gjør alt jeg kan for å fokusere på noe annet. Jeg tør ikke sette meg, jeg vil ikke sette meg. Det hjelper å lure seg selv noen dager, men presser jeg meg for lenge så blir jeg dårlig. Og da blir jeg sengeliggende enten jeg vil eller ikke. 

Bilderesultat for i feel like i am gasping for air

Ikke i dag, jeg er så trøtt. Jeg må bare våkne litt først. Sove litt. Jeg må bli litt bedre. Tiden går. Årene går. Og jeg venter. Jeg blir ikke bedre, ting blir ikke som før og når jeg ser år etter år går forbi mens livet står stille så kjenner jeg panikken tar meg. Så mens "du" sitter der og tror jeg bare er lat, tror jeg bare ikke gidder, tror jeg er deprimert eller er arbeidssky, så sitter jeg her og lengter tilbake til det "du" ønsker ferie fra. Hverdag, jobb, skole... Det jeg kaller livet. 

Bilderesultat for do you ever miss yourself

Den siste uka har vært tung. Jeg har greie dager, selv om jeg er både sliten og trøtt, så er dagene helt greie. Men de har likevel vært tunge fordi jeg ser årene går, årstidene endrer seg, ungene vokser og her sitter jeg. Venter på at livet skal begynne mens årene går. 

I dag spiste jeg kake til frokost.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#skriveterapi #utmattelse #lekktarm #ulcerøskolitt #sliten #kronisk #utmattelse #livet #tiden #år #optimistisk #motivert #kake
 

Hvorfor jeg velger å dele

Hvorfor velger jeg å skrive åpent? 

I begynnelsen hadde jeg et enormt behov for å forklare. Det behovet har lagt seg litt nå, fokuset mitt nå er kanskje mer at det er godt å si sannheten og la skammen gå sin vei. For skammen har vært enormt tung å bære på mens jeg følte alle rundt meg så ned på meg. Mulig det enda føles sånn, men da føles det i iallefall godt å sprekke bobla litt. Ja, kall det gjerne å forklare seg.

Det ble en lang og uforberedt reise som etterhvert ble enormt ensom. Hvor ble det av alle? 

Jeg har skrevet mye disse årene. Noe har jeg delt, mye har jeg gjemt. Noe har jeg i usikkerhet slettet etter jeg har delt. Hva ville andre tenke om meg? Var jeg for sytete? Jeg ville ikke virke oppmerksomhetssyk og jeg ville ikke at folk skulle tro jeg ville de skulle synes synd på meg. Det var godt å få tilbakemeldinger men jeg fikk klump i magen av hjerter. Jeg satte pris på hvert eneste hjerte, men det føltes feil, det er ikke jeg som trenger hjerter. 

Da jeg begynte å dele denne siden så var jeg livredd for hvem som skulle lese og hva de ville tenke, og det er jeg enda. Delte eller deler jeg er det ingen vei tilbake og hvis jeg angret eller angrer da, så visste og vet allerede for mange. Jeg har hele tiden skjønt at jeg har behov for å dele som en del av terapien som ligger i skrivingen, men jeg var ikke klar. Det tok meg et år etter jeg begynte å skrive her før jeg turte å dele med den første personen. Jeg har delt med flere siden da og det jeg ikke visste da var at det kom til å føltes som en enorm lettelse. En befrielse som virkelig fikk meg til å slippe skuldrene fra taket. 

For er det virkelig bedre at ingen vet? Jeg vil ha forståelse for at jeg må avlyse, for at jeg ikke kan gi svar før rett før, for at jeg ikke kan ditt og datt og for at jeg har falt helt av. 

Jeg følte etterhvert at jeg levde to liv. Det var det ene livet utenfor døra, de gode dagene og periodene, eller de dagene jeg latet som ingenting. Også var det sannheten som ingen så. Alle dagene, ukene, månedene og årene hjemme. Alt det ingen så og forsto, alt jeg sluttet å prate om fordi ingen forsto likevel. Det er også en av grunnene til at det føles befriende å dele, fordi jeg orker ikke å late som ingenting lenger. Det er lettere hvis jeg slipper å forklare, lettere hvis jeg slipper å holde tilbake et men i samtaler, lettere hvis jeg blir forstått den gangen jeg må si nei, må avlyse eller utsette. 

Jeg har meldt meg inn i grupper ol. i sosiale medier der jeg følger andre som deler og forteller. Folk som deler av sitt for å spre kunnskap og fakta, for fordommer kommer gjerne av uvitenhet. Det har for meg hjulpet meg mye å høre om andre som forteller "min historie", en historie jeg kunne kjenne meg igjen i, og andre som har opplevd og opplever det samme som meg. For uansett hvor alene jeg føler meg, så er jeg faktisk ikke det.

Jeg har kommet frem til at å dele vil ikke gjøre noen skade. De få tilbakemeldingene jeg har fått har vært vært tvert i mot det jeg trodde. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet, men at flere skulle oppfordre meg til å faktisk fortsette å skrive og fortsette å dele med flere, det var både godt og overraskende å høre. I tillegg fikk jeg høre at de fikk mer forståelse, mer enn de hadde forstått før, og da tenker jeg at jeg har oppnådd litt av det jeg ønsket. 

Men så er det sånn da, at jeg har en liten djevel på skuldra som forteller meg at ingen bryr seg, og hvorfor i all verden skulle noen orke å lese det jeg skriver?

Vel, jeg trenger ikke at noen skal bry seg mer. Jeg har og hadde behov for å bli hørt, og jeg hadde og har behov for å si fra. Jeg trenger ikke å høre hva andre tror og mener, jeg vil bare si det som det er og ha slutt på andres konklusjoner om min helse. Samtidig så håper jeg kanskje at andre som trenger det kanskje finner veien inn hit og forstår mer hvordan det er for en å leve med autoimmun sykdom, såkalt "lekk tarm" (les mer om det herherher og her) og kronisk utmattelse. Kanskje akkurat du som leser selv kjenner deg igjen i det jeg skriver. Kanskje du som leser har en venn som sliter med utmattelse? En venn du gjerne vil forstå litt bedre, men du vet ikke hvordan. Kanskje mine ord kan hjelpe andre til å forstå mer, enten seg selv eller andre. Nå prater djevelen på skuldra til meg igjen, spør hvorfor mine ord skulle hjelpe andre, pfh! Jeg blåser han bort og tenker at av og til må man bare ha tro på seg selv når ingen andre gjør det og heller våge seg litt ut av "komfortsonen". 

En annen viktig grunn til at jeg deler er for å bygge motivasjonen min til å holde ut mens jeg prøver å spise meg frisk. På Instagram er jeg under samme navn som her, imammahuset, og der ønsker jeg følgere på reisen min. For spørsmålet er, kan jeg virkelig spise meg frisk? Legene sier nei, men jeg tenker at, ja absolutt, med den kunnskapen jeg har samlet så er jeg sikker nok til at jeg tør å si et høyt og tydelig JA, jeg tror det. Og med den ene og andre som trykker følger så kjenner jeg presset. Presset til å ikke gi opp og presset til å ta de rette valgene. Jeg later som at alle følgerne og alle likere er heiagjengen min og jeg kan ikke gjøre annet enn å stå i det løpet ut. Jeg deler for å styrke selvtilitt, vilje og motivasjon, for jeg har en helvetes lang vei foran meg, og da trenger jeg støtte. Noen som heier på meg. Tror på meg. Samtidig så følger jeg selv mange som er på samme reise som meg, og andre mennesker som er kjempedyktige med kosthold, og det motiverer veldig!

Jeg velger å dele for min egen del, men også for andre. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg vet at vi er allerede en alt for stor gjeng som går rundt med samme sykdommer og plager, samme utfordringer, de samme hindringene og vi møter alle de samme fordommene. La oss gruse fordommene mens vi jakter på livet, kuren og de små gledene. For meg er det en liten seier at jeg tør å dele når jeg egentlig ikke tør, og det gir meg en ekstra dytt for å tro at dette skal gå bra, dette klarer jeg!

EN DAG ... EN DAG!

Natta for min del var nærmere 14 timer lang. Jeg tok på meg den samme buksa fra dagen før, den vide og behagelige, fulle av malingsflekker. Videre tar jeg på meg sokker og store lester. Jeg som alltid fryser elsker lester. Resten henger på knaggen så da tar jeg på meg gårdagens topp, tskjorte og hettejakke. Håret går opp i ett strikk som vanlig før jeg pusser tennene. 

Jeg hentet meg et glass med vann og masse isbiter og satte meg foran laptopen og trykker litt før jeg legger merke til resten av gårdagen som ligger utover kjøkkenbenkene og spisebordet. Jeg orket ikke ta det før jeg la meg, jeg var så kvalm og trøtt. Hele gårdagen var jeg trøtt, til tross for mange timer søvn gjennom natta så klarte jeg liksom aldri å våkne. Jeg følte det var et fornuftig valg å la det være til i dag, selv om jeg hater å stå opp til rotete kjøkkenbenker. Jeg var i grei nok form så jeg tok ut av oppvaskmaskinen, satte inn kopper og kar fra dagen før og vasket benken. Poff, tom for energi før jeg var ferdig. Jeg skulle egentlig ta litt mer småpirk før jeg sa meg fornøyd, men sånn er det. Fikk i allefall et ryddig nok kjøkken. 

I dag har vært en sånn dag der fortvilelsen har revet litt ekstra hardt i meg. En sånn dag der tårene presset på hele dagen. Kvalme, hodepine og ubehag i kroppen hele dagen, for å ikke snakke om den tunge kroppen som jeg såvidt orket å holde oppe. Fortvilelsen har lettet litt nå, det hjelper å få ut frustrasjonen og det hjelper med en forståelsesfull samboer som stryker meg på ryggen og klemmer meg litt ekstra. 

Jeg føler egentlig ikke jeg kan klage, det finnes folk som er enda hardere rammet av utmattelse enn det jeg er, for å ta et eksempel. Folk som er totalt lammet av utmattelsen, og de som ligger i totalt mørke hele tiden, helt skjermet for livet utenfor. Det er alltid noen som har det verre, og det fins alltid noe å være takknemlig for! Jeg er fks. takknemlig for at jeg har en samboer som forstår. Hadde det ikke vært for han og alt han har hjulpet meg med de siste årene så hadde jeg aldri vært der jeg er i dag, takket være han har jeg perioder jeg kan kalle gode. 

Det som er så frustrerende, som jeg prøver å sile ut, det er at det er så lett for andre å tro noe annet. Lage sin egen konklusjon eller å tro at et smil betyr at alt er bra. Det å høre at andre tror du bare er deprimert, at du bare må gjøre sånn og sånn så blir alt bedre.. Det å ikke bli trodd av de du egentlig tok for gitt skulle tro deg... Det å ikke få hjelp og støtte fra de du trodde skulle være der... det er vel kanskje det som har satt dypest spor hos meg. Heldigvis har jeg lært meg å sile ut akkurat det. Jeg har lært meg å omgås med de som tror meg, mennesker som gir meg energi.

Bilderesultat for quote its during the worst times

Jeg tør mer og mer å vise sannheten, og jeg slipper skammen mer og mer. Jeg er overrasket over hvor befriende det har vært å tørre å dele bloggen med de få jeg har delt med. Det har vært vanskelig å late som ingenting så lenge. Jeg trodde jo aldri at det skulle vare i flere år dette. Det ble vanskelig å ha samtaler med folk merket jeg, "normale" samtaler med et men som jeg ikke turte å si høyt. Samtalene eller diskusjonene om hverdag, mas og kjas. Det ble til at jeg bare latet som, også satt jeg igjen og følte at jeg kamuflerte sannheten. For hvem prøvde jeg egentlig å lure? Og var det verdt det? I 5 år har jeg levd med utmattelse, i forskjellig grad i forskjellige perioder eller dager, 5 år der jeg har jaktet på en ny måte å leve på. 5 år der jeg har prøvd å late som alt var normalt, og hvis du som leser kjenner meg og synes det virker rart alt jeg skriver, ja da har jeg gjort en god jobb i å late som ingenting. 

Bilderesultat for quote im acting like im okay

Jeg er så ufattelig glad for at samboeren min ble kjent med meg før jeg ble syk. Han vet hvordan jeg egentlig er, han vet hva drømmen og målet er. For de som ikke kjenner meg fra før jeg ble syk så er jeg kanskje bare den som går hjemme, ikke utretter noe, ikke orker noe, hun late? 

Da jeg møtte samboeren min elsket jeg trening. Jeg var alltid på tur til eller fra trening og jeg kunne nesten ikke vente med å trene. Jeg elsket å løpe og jeg elsket å sykle. Ungene synes sikkert det er rart å høre meg fortelle om da mamma pleide å sykle med dem sittende i sykkelvogna. Mamma som er så sliten. Det vrir seg inni meg hver gang 2- snart 3åringen spør om jeg er sliten. Det er jo ikke rart hun spør, noe annet ville kanskje vært rart, men det er ikke slik jeg vil hun skal se mamman sin. Jeg har en videosnutt fra da gutten min på 9 var 2år gammel der han prøvde å ta armhevinger. Han hadde sett meg gjøre det og ville gjøre det samme.. Jeg ser innimellom tilbake på livet før i bilder, det er på en måte godt å se hvordan det var. Hvordan jeg egentlig er og hvordan det en dag igjen kan bli. Trening da var hovedsakelig løping, og da interessen for styrketrening virkelig meldte seg så var jeg allerede for utmattet til å trene. Selv om jeg prøvde. Flere ganger. (Jeg kjøpte meg faktisk treningsbenk m/vektstang da jeg var på det mest dårlige. Jeg trodde jo det skulle gå over snart) Det gikk såpass dårlig at jeg har ikke turt å prøve igjen etter sist gang for 2 år siden. Nå har jeg lært at jeg har et overstimulert immunforsvar som står på høygir hele tiden, og ved å trene så blir jeg enda mer utmattet fordi jeg trenger unormal lang tid på restitusjon. Jeg kan ikke så mye om dette, men tipsene fører meg inn på bloggen til denne dama her

Det er godt at det finnes et bedre svar på hvorfor det har blitt sånn og sånn, og det er nettopp derfor jeg stadig gikk til legen og ville ha svar. Jeg ga meg ikke, at det bare er sånn var ikke godt nok for meg, jeg måtte vite HVORFOR! Jeg måtte ha en løsning å jobbe etter, og det er det jeg har gjort alle disse årene. Jeg vet ikke hvordan det så ut for andre det at jeg stadig gikk til legen og var besatt av å finne svar på hvorfor det hadde blitt som det var. Jeg krevde å få ta all slags blodprøver og det var ganger jeg gråt da blodprøvene var normale. Jeg var så desperat etter å finne noe å jobbe med, om bare en blodprøve kunne vise noe feil så kanskje det var noe jeg kunne gjøre. Ikke søren om jeg kom til å godta at det bare er sånn, noe måtte da hjelpe!! For det èr ikke normalt at en 24-25åring er utmattet som jeg ble, og heldigvis hadde jeg opplevd voksenlivet med barn, jobb og hverdag før jeg ble syk for da visste jeg hva normalen var! 

I dag har jeg funnet mange svar som jeg kan jobbe med, men det har tatt meg alle disse årene. Og svarene jeg har kommet frem til har jeg funnet på egenhånd, uten hjelp fra leger. Jeg selv har betalt for bøker, kurs, og dyr helsekost for å gjøre alt jeg kan for å bli frisk igjen, og jeg kommer til å bruke flere tusen fremover også på det samme. Jeg vet folk som blir sint når jeg eller andre med kronisk sykdom påstår de kan bli friske, men jeg tror på det, og det har jeg tenkt å bevise. Jobben må jeg gjøre selv, men jeg skulle ønske vi hadde kommet litt lenger i 2017 slik at det var mulig å få hjelp og oppfølging og tilrettelegging av lege og NAV når man skal spise seg frisk, men sånn er det ikke i dag. For leger er det bare en ting som gjelder, og det er medisiner. (Heldigvis er det mange leger som har skjønt dette med kosthold så jeg skal ikke skjære alle over èn kam. Jeg har bare ikke møtt den legen selv enda).

Jeg har ingen som kan hjelpe meg med å koke kraft, fermentere, bake surdeigsbrød og lage sunne middager fra bunnen av, og jeg har ingen andre til å ta husarbeid og husvask mens jeg konsentrerer meg om det viktigste i livet akkurat nå, å bli frisk! 
Den dagen jeg kan kalle meg frisk,
den dagen jeg kan løpe igjen uten å må betale for det,
den dagen jeg endelig kan starte på treningsprogrammet jeg har betalt flere tusen for fra ElitePT,
den dagen jeg kan dra på turer med ungene og ha hverdager sammen med dem med overskudd istedet for underskudd,
da kan jeg knytte nevene og si JEG KLARTE DET! 
Men det er opp til meg. Jobben må jeg gjøre, og jobben i seg selv koster meg masse energi. 

Bilderesultat for quote i did it

 


 

Noen av innleggene jeg skriver bruker jeg flere dager på, så "i dag" kan godt være både i dag, for tre dager siden eller en uke siden.
Dette innlegget begynte jeg på for 2 dager siden.

 

#utmattelse #energi #fortvilelse #kvalme #hodepine #ubehag #trøtt #sliten #takknemlig #trening #drømmer #normalen #livet #svar #girikkeopp #spisesegfrisk #løsning #jobb #kosthold #ididit

Enkel men SÅ GOD!

Tenkte jeg skulle dele min dille for tiden :)

Jeg elsker, simpelthen elsker smaken av Chorizo, Strandaskinke og Pesto! Men obs - det er ganske mektig. Det blir mye fett av Chorizo-pølsa, men herregud og fader det er godt spør du meg!

Som bunn brukte jeg BFree fra glutenfri-hylla på Rema. Det er 4stk. i pakken til 49,- Svindyrt spør du meg, men jeg måtte bare prøve denne ene gangen så da fikk det bare være. Jeg skal prøve meg på kikertbunn som Helene Ragnhild tipset om nylig, må bare kjøpe kikertmel først :) 
 

Jeg blander sammen ​Crème Fraîche og div.krydder (feks. salt, pepper, basilikum, chili osv.) og smører det utover lefsa. Så drysser jeg et tynt lag med ost, og topper med Chorizo, Strandaskinke, biter av mozarella og klatter på med pesto. Her brukte jeg butikkjøpt pesto men burde absolutt ha laget selv. Det har jeg faktisk ikke gjort før, jeg ser jo i oppskrifter at det ikke er noe hokus pokus så det skal jeg gjøre snart :)

Det er så godt, og det er så himla lettvint og fort gjort! Steker de på.. tja, 150-200grader til de ser ferdige ut ;)
Har ikke tatt tiden, men det tar ikke mange minuttene :)

 

Stakkars unger?

Går det bra mamma?

Det er 9-åringen som spør. Like bak står søstern på 6 og lurer på det samme. Jada, svarer jeg med et lite smil. Jeg hater ordet sliten som de hører alt for ofte, men jeg må bare si det som det er; det går bra, mamma er bare veldig sliten for tiden. Men det blir bedre vet dere. 9-åringen stryker på meg og sier han vet, det går bra. Jeg kan hjelpe deg, jeg. Sånn som i går da jeg tok av bordet. (Jeg hadde sovnet og da jeg våknet hadde han tatt av bordet etter middagen).

Dagene er opphakket og jeg veksler mellom soving eller hvile. Jeg kunne lett sovet et døgn i strekk, men det kan jeg jo ikke. Jeg blir mer og mer sliten for hver dag som går, orker mindre og mindre. Overgangen blir litt mindre brutal når det skjer sånn gradvis så da rekker jeg egentlig ikke å reagere med skuffelse. Og godt er det, for skuffelsen er tung å bære ilag med den dårlige samvittigheten.

Det er litt trist egentlig hvor vant jeg har blitt til å fungere dårlig. Jeg forventer lite og kaller det opptur når jeg orker å lage middag. For så vant med lite energi er jeg at jeg tror jeg er mye bedre hvis jeg orker noe annet enn å bare ligge på lading. Nå hadde jeg to lange gode perioder i sommer og jeg ble jo godt vant da også. Jeg lever meg inn i en boble i slike perioder. Jeg glemmer å leve, alt jeg tenker på er å få ryddet hjemmet og få unna mest mulig før jeg blir dårlig igjen. Tanken er selvfølgelig at NÅ blir jeg bedre, for det skal ikke mer enn en uke til for at jeg begynner å tro det. Jeg vet jo at det ikke stemmer, såpass mange ganger har jeg blitt skuffet at jeg har jo egentlig lært, men disse forhåpningene kan man ikke gjøre så mye med. Det er jo en merkelig situasjon å gå fra å være helt kake i lange perioder til og plutselig ha energi til og både rydde å vaske. Jeg setter liksom skyggelappene på og prøver å få gjort alt jeg ikke klarer med ellers.

Det var så godt å få et ryddigere hjem i sommer. Tanken på å kunne ta imot besøk uten å måtte bruke energi på å rydde det jeg egentlig ikke klarer med i dårlige perioder, den var god. Slik vil jeg ha det. Men hvem er det jeg prøver å lure? Jeg husker på mitt aller verste, da jeg var alene med to små barn og prøvde å fungere i jobb, hjemme og som mamma. Jeg klarte jo ikke med husarbeidet. Det kunne stå oppvask på benkene fra en uke, og når benkene var fulle så dyttet jeg bare de brukte tallerkenene til sides neste gang vi skulle sitte ved bordet å spise. Jeg klarte ikke rydde opp, og middagen vi satt der og spiste var det såvidt jeg klarte å lage. Den kostet meg ubeskrivelig mye energi og helt sikkert tårer også. Det var ofte jeg satt på gulvet og gråt mens ungene lekte uvitende i stua. Jeg klarte på en eller annen måte å "ta meg sammen" å få den middagen på bordet. Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte bare bite tennene sammen. (Det skal sies det ble mange lettvinte middager da).

Det kunne ta flere uker mellom hver klesvask og jeg maktet ikke å gå med søplet. Jeg hadde full fokus på ungene og brukte mer energi på dem enn jeg egentlig hadde. Det viktigste var at de var rene og pene så fikk bare resten se ut som det gjorde. Men jeg skjemtes, å gud som jeg skjemtes.

Jeg låste alltid døra, og ringte det på så fikk jeg panikk. Jeg hadde så enormt behov for besøk men jeg var samtidig livredd for at noen skulle finne på å komme. Jeg hadde jo ikke energi til å rydde. Når ungene var i seng på kvelden så gikk jeg i koma. Alt sto urørt på benkene enda en dag, søplet hang på skapdørene for søppelbøttene i skapet var jo fulle for lengst. Jeg hadde virkelig ingen energi til å rydde, og egentlig burde jeg bare tatt imot besøk akkurat slik huset var for det viste jo bare hvor desperat og håpløs situasjonen var. Men istedet kamuflerte jeg det. Jeg skjulte det og skjemtes som en hund. Og spurte noen hvordan det gikk, jo da svarte jeg; "jotakk, bare bra!". I dag angrer jeg på at jeg kamuflerte sannheten, men hadde jeg spolt tiden tilbake til de helvetesårene jeg var alene, hadde jeg gjort det igjen? Helt sikkert. Man skal jo ikke klage og man skal jo vertfall ikke være til bry.

Det var ikke så ofte jeg ba om hjelp, selv om jeg kunne gå i flere timer å tenke at nå måtte jeg be om hjelp, men jeg presset meg hele tiden til å holde ut. Jeg tenkte at jeg ikke skulle mase, skulle ikke være til bry. Det var så skammelig, skulle jeg virkelig ikke klare meg med husarbeid og barna mine selv, måtte jeg virkelig ha hjelp til det? Jeg sammenlignet meg med andre friske mennesker og tenkte at klarer de det, så må jeg også klare det. Jeg innså ikke selv at jeg ikke var frisk og at jeg faktisk trengte hjelp for å ikke bli sykere. Det hendte seg likevel at jeg ba om hjelp av og til, og da var jeg desperat og hadde gjerne presset meg selv i mange timer i håp om å ikke ta den telefonen. Ofte passet det ikke og da jeg fikk et nei da så brøt jeg sammen, men jeg klarte alltid å reise meg igjen. Jeg måtte jo det, for barna sin del. De ga meg den styrken jeg trengte for å komme meg gjennom de verste tidene. 

Jeg husker en av mine desperate forsøk på å forklare hvor ille det var, og gjerne når jeg ba om hjelp. Det er med stor skam jeg skriver det, men det er sannheten. Det var dager der jeg ikke klarte å få på meg klærne og ikke orket å stelle meg. Ikke en gang tannpussen orket jeg. Jeg prioriterte å få barna stelt, mer enn det klarte jeg ikke. Jeg fikk på TV og veltet om i sofaen med morgenkåpen på. Jeg prøvde å våkne skikkelig, reiste meg opp og tenkte at jeg måtte skjerpe meg. Men den ekstreme utmattelsen var ikke til å holde ut, jeg klarte ikke å våkne, det gikk bare ikke. Jeg prøvde og prøvde, men jeg sovnet hele tiden. Slik kunne jeg holde på frem til langt utpå ettermiddagen, det eneste jeg klarte å presse meg til var å lage mat til ungene. Som jeg serverte fremfor TV. Barnevakten. Og da jeg tok den telefonen for å be om hjelp og sa hvordan det var, at jeg sov og sov og hadde ikke gjort annet den dagen mens ungene så TV. Da var svaret: stakkars unger! 

Stakkars unger? Var det synd i barna mine? Var det synd i dem som hadde meg som mor?
Var jeg en dårlig mamma?

Skammen ble enda tyngre å bære på, og jeg kamuflerte sannheten enda mer. Innerst inne visste jeg at ungene hadde det bra, selv om jeg prøvde å si til meg selv at jeg ikke var en god nok mamma. Hver dag var ikke så ille at jeg bare sov, men hver dag var en kamp, med noen få unntak. Jeg satte barna fremfor meg selv og jeg var villig til å gjøre hva som helst for dem. Og det gjorde jeg. Ikke ett arrangement lot jeg gå forbi uten at de fikk delta. Vi gikk i tog på 17.mai, jeg var med på påskefrokoster, grilling og dugnad i barnehagen. Den drivkraften ungene ga meg er for meg et mysterium, noe magisk jeg ikke klarer å forstå. Men det gikk, takket være dem. Og jeg er så evig takknemlig for at jeg hadde ungene den tiden, selv om jeg brukte mye mer energi enn jeg hadde og selv om jeg presset meg mer enn hva som var sunt. De holdt meg levende når jeg følte meg som levende død.

Jeg tror, at selv om de var så "uheldig" å få en mamma som ble kronisk utmattet, så har de lært noe av det som de kan ta med seg videre i livet. Egenskaper de kommer langt med, og jeg er overbevist om at de egenskapene er styrket nettopp fordi de hadde og har en syk mamma. En mamma som ikke alltid fungerer så bra. De er omsorgsfulle, de har medlidenhet, de viser hensyn og de vet å hjelpe til. Og på en eller annen måte så har de lært seg å se gjennom meg når jeg prøver å skjule når jeg er så sliten at jeg holder på å knekke sammen. Da kommer de bort til meg, stryker på meg og gir meg en klem og sier at det går bra, mamma. Jeg vet ikke hvordan de plukker det opp, for jeg er flink til å kamuflere det, men de ser tvers gjennom meg. Jeg har hatt så mange sterke øyeblikk sammen med dem der de har overrasket meg sånn over sin tilstedeværelse og omsorg. 

Når jeg nå spør de om den tiden det var verst så vet de ikke alltid hva jeg prater om. De kan huske dager, øyeblikk og ting vi gjorde, men de husker ikke meg som utmattet. Det at de ikke husker det på samme måte som meg er noe jeg klapper meg selv på skuldra for. Jeg gjorde en god jobb til tross for at det var de verste to årene i hele mitt liv. To år som jeg såvidt klarer å snakke om. Så var jeg ikke så dårlig mamma likevel da, til tross for alt. De har jo bare en mamma, de har ikke noe å sammenligne med. Det er kun jeg som sammenligner og ser på Facebook at andre drar på fjellturer, strandturer og skogsturer. Det er bare jeg som setter kravene til meg selv mens jeg sammenligner meg med andre og tror at det er det som skal til for å være en god forelder. Å være en god forelder trenger ikke bety turer hver søndag, aktiviteter hver helg og baking hver onsdag. Det er ungene bevis på. Jeg trenger ikke sammenligne, eller høre på at andre sier "stakkars unger", det er ungene jeg skal se på. To friske barn som alltid har vært og alltid er blid. To barn som har en enorm omsorg og forståelse. To lykkelige barn som trives akkurat slik de har det, og som stadig sier de tre magiske ordene til meg; verdens beste mamma! For hvem er du som synes synd på barna mine, eller sosiale medier som forteller meg at jeg ikke er god nok, for jeg har nemlig to barn her som kaller meg verdens beste mamma, og for meg så er det det største beviset på at jeg duger. Selv om jeg er utmattet. Selv om jeg ikke orker turer hver søndag. Selv om jeg ikke er veldig aktiv. Jeg er god nok, og vi er heldige som har hverandre. Sammen klarer vi resten.

( I dag har jeg tre barn, men nevner bare to av dem i teksten siden det var fra tiden før jeg ble trebarnsmor )

 

#utmattet #kroniskutmattelse #personlig #stakkars #unger #mamma #verdensbestemamma #skam 

 

Lag deg ei rutine ✓

Lister er min greie! Jeg skriver pakkeliste, huskeliste, To Do-lister og div. lister med forskjellige mål. Nå har jeg igjen laget meg en liste som jeg håper skal hjelpe meg til å få en skikkelig bra rutine på tilskudd! 

Jeg er flink i perioder, men periode-flink er ikke bra nok! Ikke når jeg har så mye jeg må jobbe med for å kanskje klare å bli frisk en dag. Tilskudd alene gjør meg ikke frisk, men det er en viktig del av hele bildet som jeg ønsker å få på plass. 

Tilskudd av Rein Lever er som et multivitamin som jeg tar/skal ta 4 kapsler av om dag. Helene Ragnhild har skrevet så bra om dette, les mer her :)
Jeg har i flere år før jeg ble syk hatt lave jernlagre som stadig måtte fylles på, men etter jeg ble syk så har ikke tarmen klart å ta opp jern så da har jeg fått jern intravenøst (selv om verdiene steg etter iv, så merket jeg ingenting på energien dessverre). Flere har hatt kjempeeffekt av kapslene fra Rein Styrke, jernlagrene fylles godt opp så denne fortsetter jeg med til jernlagrene mine er happy :)

 

Sammen med Rein Styrke, som du forresten kan kjøpe her , tar jeg tilskudd av D-vitamin. Jeg kjøper denne som er høydose. I Norge er nedre grense på D-vitamin latterlig lav, og øvre grense er enda mer latterlig. Den jeg tar inneholder 5000iu, dvs. at en pille inneholder like mye som over 6 D-vitamin piller kjøpt i Norge. 

Nylig fikk jeg en boks C-vitamin i posten fra iherb, og i likhet med D-vitaminene jeg tar så er også denne i høydose. 
Jeg bestilte høydose også av denne etter jeg leste en artikkel i Helsemagasinet Vitenskap og Fornuft (forresten et blad jeg bare  abonnere på!). Jeg deler likegodt hele artikkelen om C-vitamin her: 

Dette er så himla interessant !! 

Omega 3, tran, da tar jeg for tiden Omega Cure som kan kjøpes her. Norges reneste og ferskeste olje som smaker helt fantastisk! Tenk å kunne blande tran i smoothien? Denne smaker ikke en gang tran, det er en helt annen opplevelse enn det man forbinder med tran. Ungene gaper høyt over skjeen og ber om mer, er det ikke fantastisk? 


Det var samboeren min som foreslo akkurat denne listen, og idèen var jo super. Her er fokuset å få i meg viktige tilskudd og sette et kryss for hver dag jeg har tatt tilskuddene. Jeg vil ha skikkelig rutine på dette så gir meg derfor god tid før jeg kan si den sitter, en uke er ikke nok. Når denne rutinen sitter skal jeg lage nytt skjema med en til viktig rutine :)

Lag deg en liste og gjør det samme vel? Så heier vi på hverandre! :) #lagdegeirutine
 

 

#rutine #tilskudd #vitaminer #reinstyrke #omega3 #Dvitamin #Cvitamin #magnesium #collagen 

Bor Karius og Baktus i tarmen din?

Jeg vet at veien til en frisk hverdag er lang. Og hver gang jeg skriver om meg selv som syk så tenker jeg at andre kanskje tenker, syk? Hun er da ikke syk. Jeg liker ikke å kalle meg selv syk og jeg tenker egentlig ikke på meg selv som syk. Likevel blir det kanskje feil å si at jeg ikke er det, for jeg ble jo faktisk syk i 2012 og siden da har alt forandret seg. Jeg ser på meg selv som mindre fungerende. Det føles mer passende å si :)
Jeg vet at alt kan forandre seg tilbake til det det var, eller - fremover. I rett retning. Jeg vet at veien til en frisk hverdag er lang, og jeg vet at det er mulig, men kommer jeg til å klare det?

Image result for can i do it quote

 

Vet du at tarmen er som vår 2. hjerne? (Det fins mye forskning om dette, bare ta et raskt søk på google så finner du mye interessant) Fungerer ikke tarmen optimalt så fungerer heller ikke hjernen optimalt. Jeg sliter for eksempel med konsentrasjonen, med hukommelsen og med å finne ord. Det er pinlig, for utad kan jeg rett og slett virke dum når jeg ikke klarer å forstå spillereglene i et spill, eller når jeg ikke forstår hva du prøver å si fordi ordene flyter rundt hverandre og jeg ikke klarer å konsentrere meg nok til å forstå hva som faktisk blir sagt. Jeg sliter med at jeg husker dårlig, jeg har et elendig korttidsminne. Jeg glemmer stadig hva jeg skal si når jeg akkurat skulle til å si det, jeg glemmer hva jeg skulle gjøre og jeg glemmer hvor jeg skulle. Det er ikke bare pinlig, det er veldig frustrerende, og jeg føler meg ofte som en tosk.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg mister det jeg skulle til å si, men så kniper jeg igjen øynene og prøver å finne tilbake til det; "hysj, vent... ikke si noe", pleier jeg å si mens jeg prøver å finne tilbake til det jeg skulle si. Som regel er det borte, men innimellom så kommer det tilbake og noen ganger får jeg sagt det, men like ofte så glipper det på nytt akkurat når jeg skulle til å si det. 

Jeg kan ha en samtale med samboeren min, og i de verste periodene der jeg ikke klarer å henge med (for det varierer av grad det òg), må jeg til tider stoppe han å be han prate sakte med pauser så jeg får tenke over det som ble sagt før han fortsetter videre. Noen ganger må jeg bare stoppe han helt, jeg klarer ikke henge med og det blir så mye at det renner liksom over. Det er overveldende, frustrerende og flaut. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare, men det føles akkurat sånn - at det renner over. Det er som om at alle ord blir puttet i en boks og tømt over hodet på meg mens "alle" forventer at jeg skal stable ordene i riktig rekkefølge på no time. Det går ikke, og mens "alle" står rundt meg og venter på at jeg skal reagere, svare, si noe... da får jeg panikk. Kjenner det er flaut å skrive om det, men jeg tenker at de som har opplevd utmattelse og autoimmun(e) sykdom(er) over flere år, det kjenner seg mest sannsynlig igjen. 

Image result for tarmen er vår 2.hjerne(Den neste boka jeg skal kjøpe)

Visste du, at med en tarm i ubalanse, en lekk tarm, en tarm med overvekst av candida , så påvirker det hjernen din og valgene du tar? Disse dårlige bakteriene er som Karius og Baktus, de elsker sukker og raske karbohydrater! De trenger det for å overleve og for å bli flere, og de påvirker valgene du tar. De trenger at du tar det valget om den loffen med sirup på og skriker og gnåler om det dagen lang! Vi vil ha mer, vi vil ha mer!

 

Nei, Karius, vi har hogget og hakket i hele dag, nå er jammen huset vårt stort nok syns jeg! 
Nei Baktus-far, vi må ha det mye større. Så mye sukkertøy og karameller som vi spiser nå om dagen så vokser vi og blir større for hver time som går. NEI, heng i du Baktus-bror!

Ja, så henger vi i da!

 

Image result for karius og baktus

Sukkertøy og karameller kan i dette tilfellet være gluten, brødskiven du spiser til frokost. Og har du kjøpt ferdigbakt på matbutikken er det enda verre, for de er tilsatt ekstra gluten. Det kan være pastaen du pleier å spise på torsdager, Peppes-pizzaen du bestiller på fredager og den posen med potetgull du unner deg på lørdager. Det kan være syltetøyet du har på brødskiva, syltetøyet som er merket med: UTEN TILSATT SUKKER, men den kunstige søtningen som er tilsatt er som bensin på bålet for den dårlige tarmen din. Det kan være at du føler du spiser sunt, men uten at du vet det så gjør melkeproduktene vondt verre, det kan være at du ikke tilbereder maten riktig, og at du bruker feil tilbehør fordi tarmen din tåler det ikke. Jeg kan fortsette slik lenge, men poenget mitt er at det er ikke sukkertøy og karameller som alene er årsaken til en lekk tarm, en tarm i ubalanse, en candida-overvekst i tarmen, betennelser osv. Det er det store bildet. Kostholdet ditt. Vi er ikke skapt for den moderne maten som vi blir lurt til å tro er sunn. 

Så tilbake til begynnelsen av innlegget;  jeg vet at veien til en frisk hverdag er lang, og jeg vet at det er mulig, men kommer jeg til å klare det?

Image result for can i do it quote

For fristelsene er mange, og de kommer stadig. For meg, som deg, så går det helt fint å stå over eller takke nei, men så er det de gangene du ikke klarer å motstå fristelsen da. Når de ferske vaflene som står på bordet blir for fristende, når lasagnen og hvitløksbaguettene virker som er bra valg der og da, og når resten av familien skal kjøpe softis og du nesten kjenner smaken bare ved tanken, da er det lett å la seg friste.

Du tenker kanskje at det burde være lett når det er snakk om å spise seg frisk? 

Jeg tenker kosthold og helse hver dag. I alle valg jeg gjør. Hver eneste dag har jeg et eneste mål for fremtiden; å bli frisk. Jeg synes for eksempel brødskiva er lett å styre unna i hverdagen. Jeg synes det er lett å styre unna billige oljer og margarin på butikken. Jeg synes det er lett å spise sunn mat jeg vet er bra for meg. Men jeg synes det er vanskelig å si nei til sjokolade, og den kaka som blir servert i burdsdagen. Jeg synes det er vanskelig å si nei til pizza, og Pepsi Max`en har jeg enda ikke klart å slutte med. Men vet du, jeg er på en reise mot en friskere hverdag, rom ble ikke bygget på en dag. Jeg prøver å ta så mange som mulige rette valg hver eneste dag, helst kun de rette valgene. Og når jeg har fått rutine på noe, så går jeg videre til neste steg. Litt etter litt. Ikke alt på en gang, for jeg skal lykkes i å bli frisk, og skal man lykkes så må man bla en side om gangen. 

Kommer jeg til å klare det? 

Image result for YES QUOTE

Image result for can i do it quote

 

 

#tarm #candida #ulcerøskolitt #betennelse #ubalanse #utmattelse #hjernetåke #kariusogbaktus #kosthold #sunntarm

Energityvene

Stille her inne, men i arkivet har jeg flere tekster sånn halvveis klar for bloggen. Jeg sliter med konsentrasjonen, klarer ikke fulføre tekster. Finner ikke ord og av og til bruker jeg ord som er helt feil som jeg ikke vet hvor kommer fra. Men jeg har mye på hjertet, og stadig må jeg skrive ned ord i notatene på mobilen for å ikke glemme. Ord til tekster jeg har i hodet. Sånn halvveis klar til bloggen :)

Jeg har begynt å lese boka Energityvene. Jeg som egentlig ikke er glad i å lese, men denne klarer jeg nesten ikke legge fra meg 👌

Jeg hadde en trøtt dag i går. Brukte flere timer på å komme meg opp, sovnet på dagen og sovnet igjen tidlig kveld. Men så lenge perioden er god så 👍 Det henger i enda kjenner jeg. Skulle gjerne skrevet mer på en av tekstene mine, men det blir noe helt enkelt fra mobilen. Må sove meeer! Bare litt til...

Det blir så nært..

Jeg er på instagram!

Følg meg gjerne :)

 



 

 

 

 

Live simply

Jeg har vært veldig heldig med formen siste tiden nå, og selv om noen dager er dårlige så er det jevnt over ganske greit. Jeg bruker energien til å rydde og sortere, og jeg liker det. Målet er så klart å en gang bli ferdig slik at jeg kan bruke energien på andre ting, men jeg koser meg veldig mens jeg rydder og styrer. Jeg har alltid vært en maximalist, hvis det heter det? Jeg er glad i ting og tang, og jeg ser nytten i det meste. Kjekt å ha, ikke sant? Men når man sliter med utmattelse så blir det for mye å ta vare på, og når jeg i lange perioder ikke klarer å rydde så skulle jeg ønske jeg hadde mindre ting. Mindre å ta vare på. 

Så da startet prosjektet: fra maximalist til minimalist ! nå i vår.

Jeg er den typen som knytter meg til ting. Egentlig synes jeg det er litt flaut å skrive om dette... Men jeg har alltid spart på alt. Jeg er, eller var blir mer rett å si nå føler jeg. Jeg var den typen som hadde minner i hver ting, men etterhvert forsto jeg at minnene har jeg oppi hodet, ikke i et klesplagg, et par sko eller i ei skål. Jo mer jeg kvittet meg med, jo lettere ble det. Men det var vanskelig å komme meg dit jeg er nå i forhold til ting. Det er jo bare ting...

Jeg var så vant å ha esker og kasser rundt meg med ting som skulle hit eller dit, ting jeg hadde en plan med, eller ting som jeg skulle spare på til senere. Og prosjekt. Ting jeg skulle fikse og ting jeg skulle pusse opp. Male. Jeg var så vant med det, at jeg så ikke selv at hver gang jeg ryddet så brukte jeg alt for mye av den dyrebare energien min på å flytte på ting som egentlig bare var i veien. Ting jeg ikke hadde bruk for og ikke kom til å få bruk for. Ting som ikke betydde noe. For det var jo bare ting. 

Image result for esker kasser

Altså, jeg må bare understreke det. Jeg var ingen syk samler eller noe lignende, haha. Men jeg hadde likevel alt for mange ting. Og for min del som har en sykdom som gjør at jeg må velge ut hva jeg skal bruke energi på når jeg har energi, så forsto jeg etterhvert at ting jeg absolutt ikke trenger, de er ikke verdt å bruke energi på. Jeg måtte kvitte meg med energityver!

Trenger man 6 forskjellige bakeboller? Trenger man 7 forskjellige jakker, når man uansett aldri bruker 4 av de? Og hvor mange av klærne i klesskapet bruker du egentlig? Det ble morsommere og morsommere å kvitte seg med ting. Ting jeg vanligvis ville ha grublet over og sikkert til slutt valgt å spare på, valgte jeg nå å gi bort. Eske etter eske ble merket med loppemarked eller bruktbutikk. Pose etter pose ble stappet med klær jeg hadde brukt masse plass i boden på å spare på. De ga jeg til gjenbruk/gjenvinning. Det føltes og føles bra å gi klær til en god sak. Hadde eneste alternativ vært å kaste det, så hadde det vært vanskeligere å kvitte seg med det. 

Jeg solgte også masse masse (og jeg har enda litt til). Ting jeg sjelden eller aldri brukte (bruker). Lysestakene jeg egentlig ikke likte så godt, og skålene som jeg brukte en gang i året, de fine skålene som var så fine men likevel egentlig ikke helt min stil. De solgte jeg. Jeg endret tankegang. Hvorfor spare på alle de tingene som jeg egentlig ikke bruker, de tingene som egentlig ikke er min stil? Jeg solgte, ga bort og kastet, for jeg klarer meg med færre ting. Også kan jeg heller kjøpe nye lysestaker. De dyre lysestakene fra Kähler som jeg ellers aldri ville ha tatt meg råd til. I stedet for å kjøpe mange lysestaker som var bare litt fine, men ikke like fine som de jeg egentlig ønsket meg. Og hvorfor har jeg et helt skap av sengetøy når vi likevel bare veksler på å bruke 3 av dem? Da skjønte jeg at jeg kunne jo kjøpe det sengesettet jeg hadde falt sånn for, det som var på 50% på KID men som jeg ikke kunne kjøpe fordi jeg hadde alt for mange fra før. Jeg hadde jo et helt skap av sengesett, det var jo galskap å kjøpe et sett til bare fordi de var så fine. Eller var det det? Selvfølgelig kunne jeg kvitte meg med alle de settene jeg likevel aldri brukte, det går jo faktisk an å kjøpe nye som jeg liker. Også trenger jeg ikke hundre å velge mellom! 

Cross bomull

Jeg tror nok ikke jeg er alene om å samle for mye i skuffer, skap og bod(er). Jeg tror det er mange som fyller på der det kan fylles på. Og jeg tror det er flere som bare handler nytt og ikke kvitter seg med det gamle. Vi fyller på og ser ikke at vi har alt alt for mye, langt mer enn vi trenger. For trenger vi egentlig så mange saker og ting for å ha det bra? 


 

SurdeigsVAFLER :D

Det er nesten så jeg blir flau når jeg nevner surdeig for jeg har vært helt frelst siden jeg lagde starteren i juni. 
Jeg måtte le høyt da dattera mi på snart 3 lekte at hun serverte surdeigsbrød, haha! DA har det vært mye surdeigsprat her hjemme ;)
Må forresten nevne at venninnen til mi mellomste på 6 sa til meg i går at hun syntes surdeigspannekakene mine var kjempegode, hun syntes de smakte nesten som de vanlige! Så gøy å høre for ei overivrig surdeigs-frøken ;p

Men, jeg tenkte jeg skulle dele litt mer om surdeig i dag. Dette med surdeig er jo som en ny verden som har åpnet seg for meg, og jeg elsker det!
Jeg har lagd surdeigsvafler! Enda et hipp hurra fra meg! De ble så mye bedre enn jeg hadde forventet meg! 

Jeg fant oppskriften her, men oppskriften kommer opprinnelig fra Gry Hammer.
OBS: FEIL i oppskriften jeg linker til og som jeg brukte første gang.
Melet som du skal ha i dag 2 skal i dag 1!
Kun egg, bakepulver, salt og kardemomme + søtning som skal has i dag 2 :)

Ha en stor ss med starter i en bolle (husk å unngå metall) og rør ut i litt vann.
Tilsett ca.2dl grovt mel og ca.2dl vann.
Rør det sammen og la det stå over natta :)

Neste dag blander du sammen (i egen bolle):
6 egg
1ts bakepulver
1 klype salt
1ts kardemomme 
Ca.2dl grovt mel (jeg brukte siktet fin spelt, økologisk)
3ss søtning, kokosblomstsukker/sukrin/stevia (jeg brukte kokosblomstsukker og litt sukrin)

Bland så starteren (det som har stått over natta) sammen med dette.
Stekes i smør :D 

Min eldste hadde bursdag i går og jeg har lenge hatt lyst til å kutte ned på alt sukkeret som gjerne blir i bursdagsselskaper. Kaker fulle av sukker, muffins, godterier, vafler, saft og brus - det blir for mye! Aller helst vil jeg fjerne alt av sukkeret som serveres. Hvorfor stappe ungene full av sukker når man kan unngå det? 

Jeg stekte vanlige vafler også - i fall disse ikke ble gode, men det hadde jeg egentlig ikke trengt, disse ble godt mottatt :)
Da vet jeg at jeg kan fint lage disse fast når det skal serveres vafler. Også tenker jeg at, jaja - om pålegget skulle være syltetøy MED sukker (som jeg serverte i går) eller Nugatti, så er det i allefall bedre å ha det på surdeigsvafler enn om det skulle være vafler med både hvetemel, sukker og melk, da begrenser du i allefall litt av "giften". For som jeg pleier å si, "du trenger jo ikke trø på mobilen selv om du mister den i gulvet". Skjønte du den? :D


Vanligvis er selskaper noe som tapper meg fullstendig, og i alle fall hvis formen ikke er helt god i utgangspunktet. Heldigvis har jeg har en fin periode nå så det gikk kjempebra. I tillegg planla jeg dagen godt så jeg slapp en stresstur ut på butikken i siste liten, og det hjalp jo på. Planlegging er jo ikke akkurat min sterke side men det virker så denne surdeigsbakingen min kommer til å redde meg fremover. Vaflene var jo bare å røre ut å steke i dag, og kaka lagde jeg faktisk dagen før (men stekte dagen etter når selskapet skulle være). Jeg kjøpe, faktisk, ei "123kake" fra Det glutenfrie verksted. 

Dette var rett og slett for å spare meg for unødvendig mye arbeid og stress, jeg vil jo være forsiktig med energien selv i gode perioder. Jeg vet jo hvor fort det kan snu og at bursdager lett kan være veien inn til dårlige perioder. Jeg skulle egentlig lage ostekake, og jeg er så glad jeg droppet den og heller lagde denne som sparte meg for mye energi, tid og oppvask. God var den også, og jeg skammet meg ikke over å servere 123-kake som jeg brukte noen få minutter på å blande sammen :) (Også var det godt å ikke servere en kake som er så søt at man føler munnen blir klistret igjen etterpå. Denne var behagelig søt, om det går an å si).

Jeg lærer meg stadig triks for å ikke krasje formen fullstendig.. Dette er kanskje den mest vellykkede bursdagsfeiringen jeg har laget til, tror jeg. Det er jo ikke sikkert det hadde gått så bra om jeg hadde hatt en dårlig periode eller dårligere enn bra, men det å tillate seg enkle løsninger, som feks. 123kake eller ferdigkake, det er en viktig nøkkel når energi ikke er noe man tar for gitt. 

Jeg har faktisk tenkt jeg skulle skrive et innlegg om dette senere. Mine triks for å "spare" på energien :) ... som jeg riktig nok har brukt flere år på å lære meg. Jeg lærer stadig, erfarer og lærer mer. 

Gry Hammers surdeigsrundstykker - hvordan ble de?

Jeg èr så glad for at jeg har lært om surdeig og at jeg endelig kom i gang med det!
Jeg brukte noen måneder på å komme i gang med det, det virket så avansert så det ble bare til at jeg utsatte det. Nå er det mulig det har med min interesse å gjøre da, men jeg synes i alle fall at det er veldig enkelt og når du har en starter så er det veldig lite jobb for å få ferdig bakst. Det krever tid, men ikke av deg. Den krever tid for å stå å godgjøre seg mens du gjør hva du vil :) 

Les om fordelene med surdeig her :) 

Oppskrift hentet fra bloggen, fra jord til bord  :

1 liter vann
2 ss surdeigsstarter
1 ss mineralsalt
2 store gulrøtter, grovraspet
1 neve tørket brennesle, eller et par tre never frisk og finhakket ​
300 gram fin spelt
100 gram havregryn
500 gram sammalt fin spelt
200 gram sammalt fin rug

Bland det hele og la stå i ca 12 timer. (Mine sto over 12timer, gjorde ingenting).
Form til rundstykker med en skje dyppet i vann, som om du formet store kjøttkaker. Trykk bollene litt flate med hendene  
og la det etterheve en time eller to. (De etterhevet i 4-5timer men det gjorde ingen verdens ting det heller).

Stekes midt i ovnen i 30-40min på 160 grader. 

Jeg hadde i litt ekstra vann enn det sto i oppskriften, og da trengte jeg heller ikke å trykke dem flate siden min "deig" ble mer flytende. 
Jeg hadde i litt ekstra gulrot også for å bruke opp det jeg hadde igjen :)

 

Flate - noe jeg var litt skeptisk til før jeg satte deigen, men som Gry skrev i oppskriften så er det bare supert - du slipper å spise store rundstykker, i stedet blir det som tynne skiver også kan man ha masse digg pålegg inni. Jeg synes det ble helt supert og kommer til å lage disse fast fremover, jeg vil ikke gå tom! De ble himmelsk gode! 

 

 

Gry Hammers surdeigsrundstykker !

Endelig ny surdeigsbakst! 

Denne gangen blir det surdeigsrundstykker. Oppskrift hentet fra Gry Hammer sin blogg, fra jord til bord :)

Litt store og blir nok ikke så vakre av utseendet, men det spiller vel ingen rolle så lenge de blir gode! Og det har jeg tro på at de blir :)

Det er ikke så mange rundt meg egentlig som liker surdeig så har ikke store forventninger om at småtassene her i huset blir å like dem. Jeg både forstår og ikke forstår at mange ikke like surdeigsbakst. Det er jo en sterk og spesiell smak som man ikke er vant med, og spesielt hvis man spiser vanlig brød ellers og forventer samme smak så blir det ikke det samme. Men jeg for min del synes smaken er kjempegod og kanskje til og med prikken over i`en. Helt sant, jeg synes smaken er skikkelig digg! Brød er noe jeg ikke spiser så mye av ellers, heller sjeldent, så jeg er veldig glad for denne nye verden av surdeig som jeg har blitt kjent med :D 

Det tar tid - men det er utrolig lett og lite jobb!
Som med disse feks.
Jeg hadde surdeigsstarter da,
men ellers så blandet jeg bare meltypene, salt, vann og 2(3)ss surdeigsstarteren i en komme (av plast, ikke metall)
og blandet det med en plastskje før jeg dekket det med plastfolie og lot det stå i 12timer (eller faktisk enda lengre, selv om det står opptil 12t i oppskriften). 
Forresten så raspet jeg økologiske gulrøtter og hadde i røra/deigen, det var vel kanskje den største jobben;)

Dagen etter, i dag - så brukte jeg igjen en plastskje og bare klattet rundstykkelignende klatter på bakepapiret :D Så skal de etterheve i 1-2timer før de skal stekes :) 

Spent på resultatet, håper det blir like bra som brødene jeg lagde sist. Som jeg forresten spiste siste rest av i går. Må lage flere!
Har også planer om å lage surdeigsvafler i dag, hvis alt går etter planen. 

Kommer tilbake med resultatet når rundstykkene er ferdige :)

Surdeigspannekaker ✓

Det tar ikke lang tid fra jeg kjenner stigende form til jeg er i gang med noe. Det trenger ikke være det store, for min del er det snakk om det energien gir meg lov til. For et par dager siden hadde jeg stigende form på kvelden, dvs. at jeg endelig orket å gjøre noe med surdeigsstarteren som jeg tok ut dagen før i håp om å få liv i den. Den har stått så lenge i kjøleskapet at jeg trodde egentlig den var død, men den boblet faktisk enda.

Det ble til at jeg matet den med 400g økologisk finmalt speltmel fra Holli mølle og 5dl vann. Dette skulle stå på benken 8-12timer (eller mer leser jeg i andre oppskrifter). Det skulle nemlig bli surdeigs-pannekakerøre :)

Å steke pannekaker er jo noe som tar tid og krever litt energi, synes jeg, så jeg tok en råsjans på at det gikk bra. Godt var det uansett at jeg hadde morgendagens middag ferdig planlagt!

Dagen etter hadde jeg i 6 egg, kardemomme, kanel, smelta smør, salt og søtning før jeg blandet sammen og stekte pannekaker i smør.

Jeg tok ikke bilde før jeg hadde i alt, men røra hadde boblet seg godt opp mot kanten av skåla over natta. Perfekt!
Bildet under er etter eggene og resten er blandet i og etter at jeg hadde stekt litt av røra 😊

Jeg hadde ikke store forhåpningene om at ungene kom til å like pannekakene siden de ikke likte surdeigsbrødene mine så det var egentlig litt demotiverende å stå der å steke når jeg var så sliten. Eller rettere sagt, satt å stekte. På en krakk.

Så hva ble dommen?

JEG synes de ble gode! Jeg hadde på sukrin, bacon og ei stripe fibersirup, smaken av salt og søtt ilag slår aldri feil!

Men det er klart, hvis man forventer smaken av vanlige pannekaker laget av både hvetemel, melk og sukker, så blir man nok skuffet. Det tror jeg samboeren ble da han tok første tugge 😂 Ungene var ikke så begeistret de heller, selv om de prøvde å skjule det 😊

Jeg er tydeligvis den minst kresne i familien for jeg synes de er supert alternativ, de er trossalt glutenfri, sukkerfri, melkefri og i tillegg blodsukkervennlig og veldig magevennlig. Så tåler du absolutt ikke vanlige pannekaker så ville jeg prøvd disse 😊

I løpet av få timer brukte jeg opp energien, og dusjen jeg skulle ta ble utsatt til i dag. Jeg lå resten av ettermiddagen og kvelden på sofaen før jeg "ga opp" og gikk å la meg i senga rimelig tidlig.

Dagen i dag startet med dusjen jeg skulle ta i går, for så å lage frokost til meg og ungene.  Også havnet jeg på sofaen. Tom for energi.

Mens snappen viser meg at andre er på ferie, drar på turer osv., så har jeg mer enn nok med å ha nok energi til det viktigste. Matlaging, passe på, hjelpe minsta på do..ol. Det er frustrerende, men jeg sier til meg selv at akkurat i dag så er det godt nok. Det kommer bedre dager. Det gjør jo det 🍀

Den dårlige samvittigheten ligger der likevel hele tiden. Jeg vet det er en tantegutt som vil besøke oss, og ikke bare han... jeg vil så veldig ha de alle her. Men når mine egne allerede er på kanten til å være for mye for energien så er jeg redd for å ta på meg for mye ansvar. Samboeren jobber og jeg prøver å styre skuta så godt jeg kan, og det er tungt. Samvittigheten gnager. Alt jeg vil. Alt jeg vil! Hater ordet men.

Men...

Ikke misforstå

- Nei, nå er det nok!
Pleier jeg å tenke. Som om at jeg bare kan slutte å være syk. Slutte å ha plagene jeg har. Bli som før. 

Influensaen går seg til den, den takler jeg. Men det blir jo litt mye. Jeg overlever den som alle andre, men det er det andre jeg er lei. Det er det andre jeg vil rømme fra. Folk rundt meg er så vant med at formen min er dårlig at de har sluttet å spørre. Og jeg vil jo ikke ta mer plass. Vil jo ikke klage. 



Våknet på sofaen av mareritt. Nok en gang den samme drømmen der kjæresten får nok og går fra meg. Det kan jo ikke være lett å leve med en person som tar så mye plass? Jeg mener, det er jo alltid noe med meg. 


Jeg er så lei. Lei av å ha det slik. Lei av å være så forbanna sliten bestandig. Lei av at alt er en utfordring. Overgangen fra juni til juli var hard. Jeg fungerte så mye bedre i juni. Orket å lage mat, orket å gå mer ut...jeg gikk til og med noen korte turer i skogen. Og så rett tilbake til det gamle da juli tok over. Orker ikke lage mat, det krever for mye energi. Lite matlyst. Orker knapt kle på meg. 


 

Jeg skammer meg sånn. Samme kurvene med klær står på vent enda en uke. Alt som skulle vært gjort. Alt jeg skulle vaske. Jeg tenker på hvordan andre ser meg. Som den late udugelige jenta som den stakkars kjæresten min er sammen med? Hva med ungene da? Ikke særlig imponerende.

Det er som om at folk snur ryggen til deg når man blir syk. Slutter å spørre, slutter å besøke. Også blir det lite å prate om. Jeg har merket det med flere, ikke et jævla spørsmål lenger. Ikke det at jeg må ha spørsmål om det hele tiden, men det blir automatisk til at jeg sitter der og later som at alt er normalt. Jeg får aldri forklart meg. Ikke prøver jeg lenger heller, hvem vil høre på? 
Kanskje hadde jeg fått mer forståelse hvis de skjønte hvorfor vi kom så sent den gangen, hvorfor jeg sov halve dagen, hvorfor jeg sliter med tåkehode og hvorfor jeg ikke klarer å henge med i samtaler til tider. Og hvordan blir jeg oppfattet når jeg sitter stille og sier minst mulig? Blir jeg oppfattet som sur, uhøflig? 




 

Jeg ligger på lading igjen ~

Dårlig dag nr.2... Jeg vet ikke om jeg skal være trist for at jeg bikker over mot dårlige dager eller om jeg skal være takknemlig for de gode jeg fikk. Det var den lengste gode perioden jeg har hatt på... Noen gang? Jeg kan ikke huske å ha hatt en så god periode siden jeg ble syk, ikke såpass lang. Tenk, hele juni!

Jeg har blitt skuffet av dårlige perioder såpass mange ganger at jeg har vel lært meg at de gode periodene aldri varer evig. Selv om jeg absolutt tror den dagen kommer en gang, så vet jeg at det er for tidlig enda.

Det verste med en dårlig periode er den dårlige samvittigheten jeg får for ungene. Alt er så tungt i slike perioder. Alt blir liksom bare for mye. Dattera mi på 6 spurte sist hun var hjemme; mamma, begynner du å bli bedre nå? Det glittret av henne mens hun så på meg. Jeg vil jo svare ja, men jeg må alltid legge til et men. Det er viktig at de forstår at det kommer til å ta tid, men det er ikke så lett å forklare det med tid for barn. Jeg hadde i allefall fine dager med dem før dem dro på pappaferie, og jeg håper jeg får fine dager når de kommer tilbake. Nå skal jeg bare ta det helt med ro i håp om at dette ikke blir verre og ikke vare så lenge!

Jeg synes det er veldig urettferdig dette, jeg vil jo bare gjøre som jeg vil. Jeg vil ha et normalt liv!

ZzzzZZz

Noen innlegg har jeg skrevet "i hodet" før jeg setter meg ned og får det inn her. Jeg har et sånn innlegg klart, men i dag er jeg for trøtt til å skrive. Jeg har visst en sånn dag der jeg ikke våkner. I dag har jeg stort sett bare sovet, blir jo såklart veldig redd for for en dårlig periode da, men krysser fingrene for at det bare er i dag.

Det får meg også til å tenke, hvordan i pokker har jeg holdt ut?! Man blir fort vant, og det er vel derfor det går opp for meg i gode perioder hvor ille det er i de dårlige.

Jeg fikk i meg en god frokost i dag da, før jeg sovnet igjen. Min favoritt, kefirskål 💚

Varmet bærene i kokosolje, så jeg fikk i meg en god skje av det. I tillegg til 2ss collagen. Tenkte jeg skulle skrive hvorfor jeg bruker kokosolje og collagen og hva det er bra for, men det skal jeg komme tilbake til når jeg ikke er så himla trøtt 😴

Valnøtter 👌

D-vitamin og rein lever fra reinstyrke.no 😊
Også dette skal jeg skrive om senere 🤗

Jeg hadde egentlig flere "rydde-planer" i dag, men de får vente til..., i morgen?

Formen har blitt værre utover dagen. Armene er tyngre, det er tungt å sitte og jeg blir sliten av å prate. Hodet føles tungt og alt jeg skal gjøre er himla tungt. Jeg blir så redd for å få slike dager da. Jeg kan ikke gå inn i en dårlig periode nå! Jeg har lyst til å unnskylde meg til samboern, men jeg prøver å ikke gjøre det. Han forstår. Han vet jo alt om dette. Jeg trenger ikke si noe. Han bare stiller opp ❤ Jeg er heldig som har han ❣

Ny dag i morgen. La den bli god 💫

Du ser da ikke syk ut? Skjerp deg!

Tenk deg, du er så ekstremt utmattet at livet ditt blir snudd opp ned. Det nye livet ditt blir ganske enkelt å bare samle krefter. Du sover i flere år der du bare innimellom orker å gjøre litt annet enn å bare ligge.

Etterhvert blir det nye livet normalen og "det gamle" og faktisk normale blir noe du bare husker. Årene går og normalen forsvinner mer og mer.

"Alle andre" fortsetter som før mens du bare blir liggende mens årene går. Du blir eldre, men for deg så har årene stått stille i vent på at det skal fortsette som før.

Jeg ble syk da jeg var 24år, rett før jeg ble 25. Jeg er snart 30. I 5 hele år har jeg ventet på at jeg skulle klare det jeg klarte før, men jeg skjønner nå at jeg rekker å bli 30, minst, før det skjer. Krysser fingrene for at 30 blir de nye 20,da. For håpet og ikke minst troen, det er der. Det har alltid vært der. Frisk blir jeg. Bare så synd det skulle ta over 5år av livet mitt!

 

Men hvordan er det egentlig å stå sånn utenfor å se livet fortsette uten deg?

 

 

Jeg trodde vel aldri at jeg skulle bli så satt utenfor alt. Jeg trodde aldri at jég noen gang kom til å bli kronisk syk. Jeg, som aldri var mer enn forkjølet en og annen gang. Jeg var febersyk kanskje en gang annenhver år, og jeg var ALLTID frisk nok til å dra på skolen dagen etter, husker jeg. Det varte bare fra ettermiddag til morgen, liksom. Hvordan kan en som "aldri" er syk, plutselig bli så syk at 5år av livet forsvinner i sykdom?

 

 

Livet mitt stoppet fullstendig opp.

Studiet var det første som forsvant ut av hendene mine. Mens jobben som jeg tviholdt på og nektet å sykemelde meg fra, den satset jeg helsa på. I over 1 år presset jeg meg i jobb, selv om jeg døde levende mens jeg prøvde. Det føltes sånn. Jeg satte jobben fremfor meg selv, og jeg ble sykere og sykere mens jeg presset meg. Ingen skulle komme å fortelle meg at jeg skulle sykemelde meg! Selv om tanken lå der. Jeg forsto det, men det tok altså over 1 år før jeg tok helsa mi på alvor.

I andres øyne gjorde jeg kanskje en elendig jobb de to årene. Jeg brukte flere timer på å komme meg ut døra, og ofte kom jeg meg ikke ut døra i det hele tatt. Jeg var så dumsnill at jeg blakket meg av stahet fordi jeg skulle ikke belaste arbeidsplassen min med ei sykemelding. Heller ikke egenmeldingsdager. Det gikk ikke bare utover helsa at jeg stadig presset meg sånn, det gikk også utover økonomien. Jeg fikk jo ikke betalt for de timene og dagene jeg ikke møtte.

Jeg var så stolt av meg selv som klarte å komme meg ut døra de dagene jeg kom meg på jobb. Jeg holdt ut frem til jeg kom hjem. Da kollapset jeg. Gang på gang. Men det var det ingen som visste. Ingen forsto. Jeg ble sett på som lat og udugelig, ikke syk, og da tok det jo enda lenger tid før jeg innså det selv, at jeg faktisk var syk. Jeg satset hele helsa mi på å bevise at jeg dugde, men det var ikke godt nok. 

Note to self - og deg? : Ikke sats din egen helse på å bevise noe for andre hvis du taper på det selv. For uten god helse har du faktisk ingenting. 

 

 

Da jeg endelig sykemeldte meg følte jeg en enorm skam. Jeg sa stadig at jeg kommer snart tilbake fordi jeg fortsatt trodde det. Jeg ønsket det mer enn noe annet, men i andres øyne var det bare enda et løfte som jeg kom til å bryte. Jeg skammet meg så enormt mye, og samvittighetheten for å skuffe andre var så stor at den var tung å bære. Jeg forsto enda ikke at helsa var viktigst.

 

 

Jeg gikk i dvale. Sov og sov og sov, men jeg kom meg aldri. Og da ble jeg redd. Da begynte det å gå opp for meg hvor ille det var. Helsa mi som jeg tok for gitt og bare blåste bort, den var plutselig noe jeg ville gjøre alt for. Jeg lærte meg å ta hensyn til meg selv, og de nye spillereglene i livet mitt. Det var vanskelig, og har tatt flere år å lære seg. 

Det jeg ikke hadde forutsett, var hvor mye mistrodd jeg skulle bli, og hvor mye jeg måtte forsvare meg selv. Jeg var heller ikke forberedt på hvor mye utseendet mitt lurte andre til å tro at jeg var frisk og at jeg bare kunne skjerpe meg.
Det ødela en del av meg.

 

Jeg var syk, svak og desperat. Ingen aner hvor desperat jeg var! Jeg ville bare ha hjelp, jeg ville bare ha tilbake livet mitt. Fortsette som før. Jeg var lenket til hjemmet når alt jeg ville var å leve. Men jeg var så sliten at bare det å ta vare på meg selv var til tider for mye.
...Men fortsatt måtte jeg forsvare meg selv, i andres øyne var jeg fortsatt bare lat og deprimert. 
Jeg fikk høre at det var "dårlig gjort" og at jeg måtte skjerpe meg. Jeg fikk høre at alt jeg trengte var en dusj, og at alt kom til å bli bedre hvis jeg bare kom meg litt mer ut. Ingenting såret meg mer enn å høre slike ting. Alt jeg ville var å bli frisk, bli som før, også måtte jeg forsvare meg selv for at jeg virket ikke syk?!

Hvordan da virket ikke syk? På hvilken måte er ikke det "bevis" nok at jeg måtte si fra meg trening,studiet, jobben og hele livet. Det ble liksom ikke lagt merke til at jeg ikke lenger orket å være sosial, at jeg ikke lenger orket å feste eller trene. Det eneste som ble lagt merke til var at jeg var hjemme, at jeg ikke jobber og at jeg så frisk ut. 

 

 

Det var et enormt sjokk. Og om det er mulig så var det kanskje det tøffeste å oppleve. Det å være syk og bli satt så utenfor livet er enormt tøft i seg selv, men å måtte forsvare seg selv på den måten som jeg har opplevd, det har nok vært det tøffeste å takle.

Jeg lærte etterhvert å sile ut kontakt med mennesker som ikke støttet meg, og det har spart meg for mye energi og frustrasjon. 

 

 

Jeg sparer på mennesker som støtter meg, som tror meg, og som ikke dømmer meg utifra utseendet eller en god dag. Jeg sparer på mennesker som lar meg være meg selv på en god dag eller i en god periode, uten å føle at jeg må forsvare meg selv.

Spar på mennesker som gir deg energi og glede ✨

 

 

Jeg er i allefall lei av å forsvare meg,
og prøver nå å nyte de gode dagene og periodene uten å føle skyld og skam.

Den dagen jeg blir frisk skal jeg ikke bruke energien på å forklare årene med sykdom. Da skal jeg leve. Og fortsette 30-årene som den 24/25åringen jeg var.
Jeg har lagt merke til hvem som har støttet meg, dere står fremst ✨🏆

Til deg som kjenner noen som har blitt syk;
Vis støtte,
prøv å forstå,
vær der,
spør!
Ikke trekk deg unna.
Ikke slutt å bry deg.

Alt trenger ikke handle om sykdommen, men husk at denne personen er fanget i sykdom og den er der hver dag uansett.
Så spør, vis at du bryr deg. Vær der. Det skal så lite til. Ikke la sykdommen bli denne personens største ensomhet. 
La DU bli den gode pausen i sykdommen.
 

Pesto-omelett?

Lagde en god omelett til kvelds i går. Egentlig ganske lik den jeg lager med tacokjøttdeig, bare at jeg nå brukte en pk jegerskinke som jeg kjøpte på 40% fordi den gikk ut av dato samme dag 👌 Perfekt å bruke pålegg som er på hell i omelett.

Selv om best før datoen er der eller til og med over så betyr det ikke at den må kastes! Heldigvis har det blitt litt "trendy" nå å "redde" maten fra søpla 👏
Jeg har alltid brukt sansene før jeg kaster - ikke det at jeg ikke kaster mat, jeg er feks. elendig på å spise rester! Men ellers, melk, pålegg osv., Det kaster jeg aldri hvis smaken og konsistensen er god enda 👌 Har en kefir i skapet med best før 2/6, den bruker jeg enda av. Ingenting å si på smaken 😊

Nå er jeg veldig glad i pesto, men samboeren min kan synes det blir litt mye. Jeg for min del synes det var helt himmelsk med pesto på omeletten!

Egg, melk (helst fløte eller mandelmelk for min del) div. krydder og salt has i panna med smør i.

Fyllet besto av jegerskinke, paprika og mais. Bruk det du har 👌

Toppet med ost, vanlig Norvegia denne gangen.

Lot den stå på panna på svak varme med lokk lenge, den ble så saftig og god :)
Smurte pesto på den siste tiden i panna :)

Påfyll/nytt i skapet

I dag kom påfyll av Sukrin Gold - søtningen jeg bruker aller mest. Nydelig smak ❣

Jeg fikk også tilskudd av rein lever som jeg har gledet meg til å få i hus 😊
Dette er naturens multivitamin og er 100% naturlig fra norske rein! Det er et veldig næringsrikt tilskudd som også kan kalles mat da det er så rent. Hver kapsel inneholder masse A,K og spesielt B-vitamin og Jern 👌 Dette er så rent at barn og gravide kan trygt ta det :) De kan svelges hele eller åpnes og blanes sammen med mat :)

Det var Helene Ragnhild som tipset oss kursdeltakere om rein lever, men hun har også skrevet om det på bloggen sin :)

Les mer og kjøp på www.reinstyrke.no 😊

3 i 1, kefirskål ala Helene Ragnhild ✨

En av favorittene mine er Kefirskål ala Helene Ragnhild. En av oppskriftene jeg fikk med i kursene hennes ❤

Jeg har i kefir, Cottage Cheese, varme eller kalde bær (jeg varmet de ilag med kokosolje, kanel og sukrin gold) og blandet alt ilag med 2ss collagen ✨
Jeg toppet med kokosflak og valnøtter.
Det eeer så godt altså !!

Det er som 3i1: måltid, dessert og "medisin" 👌

Pizza-omelett 👌

Tacokjøttdeig rester? Lag pizza-omelett!

Jeg brukte 5 egg denne gangen siden det var meg og 3 sultne barn på 8,8 og 6år som skulle spise:)

Jeg blandet sammen 5egg, en del fløte, kokosolje og krydder og hadde det over i varm panne med smelta smør.

6åringen hadde kuttet opp påleggsskinke (bruker en med minst 70% kjøtt i) og strødde det utover omeletten ilag med tacokjøttdeig-restene, mais og godt med ost. Jeg brukte mozarella :)

Så lot jeg det stå på svak varme under lokk:)
Kjempegodt, og ungene elsket det :)

Såå godt med surdeigsbrød med smør på. Ungene var dessverre ikke så begeistra for surdeigsbrødet :( .. Det ble for sterk/sur smak. Jeg elsker det, jeg :)

Ellers så går jeg litt rundt som en gammel bestemor. Som om jeg ikke var gammel nok fra før, føler jo jeg har helsa til en gammel dame på 90år allerede så... Jeg har dårlig rygg (ja, det også), og på fredagen allerede kjente jeg at noe var på gang. Og i går ble jeg mer og mer skjev i ryggen og det begynte å stråle ned i begge lår. Jeg har en prolaps og har nok hatt det i mange år, men ikke før i vår var jeg i røntgen og fikk det bekreftet.

Jeg har alltid hatt svak rygg, merket det vel i ungdomstiden, men det var da jeg hadde født mellomste på snart 7år jeg ble plaget. Jeg hadde en styrtfødsel på 1time som var rimelig heftig for ryggen, og etter det har jeg vært plaget av og på.

Det går egentlig helt fint i lange perioder, men så plutselig kan jeg få akutt prolaps og det er den typen som er ille å få. Da klarer jeg ikke å gå, røre meg, eller gå på do alene! Haha, nesten litt komisk. Kan stå å le og gråte om en annen for det er så ekstremt smertefullt men samtidig komisk. Jeg må ha hjelp til å komme meg opp av sofaen men når jeg får hjelp og samboeren prøver å forsiktig dra meg opp så hyler jeg av smerte også vil jeg ha han bort men samtidig vil jeg ha hjelp. Heelt håpløst :p Heldigvis er det ikke så ille nå og hvis jeg bare tar hensyn nå og ikke presser meg så kanskje jeg kan unngå det :) Nå er det "bare" på det stadiet at jeg måtte ha hjelp av dattra mi for å få på bukse og sokker 😂 Men så lenge jeg klarer å gå og sitte så skal jeg ikke klage 😊 Det går tross alt over 😊

Men det er jo ikke så rart da, tenker jeg, at ryggen er så dårlig nå. Jeg ligger mye pga utmattelsen, også får jeg plutselig 3 uker stortsett i fin form, det er klart det blir for mye for en svak og utrent rygg. Jeg trenger å styrke både rygg og kropp og må begynne å gå korte turer i terreng. Heldig er jeg som har turområde rett utenfor døra 👌 🏞

Kroppen er så forfalt både innvendig og utvendig at jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne! Eller. Jeg har jo begynt med maten så jeg jobber meg fra innsiden og ut, og det er jo riktig måte. Det nytter ikke å jobbe fra utsiden hvis kroppen er i ubalanse. Men, kosthold og rolige turer for å bygge meg opp, det er mitt mål. Selv om jeg skulle ønske jeg kunne gjøre som før. Løpe 5km, trene styrke, sykle ute og gjøre akkurat det jeg vil... Men men. Nå håper jeg bare den gode perioden holder seg stabil, dette er jeg jo ikke vant til, men jeg er veldig glad jeg kan være litt menneske jeg og. Jeg må være egoist for å bygge opp kroppen, jeg setter kosthold fremfor alt. All energi går til matlaging!

Min aller første surdeigsbakst fra jord til bord ✓

Da har jeg stekt mine aller første surdeigsbrød og selv om jeg måtte sette de inn et par ganger etter jeg trodde de var ferdigstekt så er jeg overrasket over hvor lite arbeid det er med surdeig. Og hvor enkelt det egentlig er!

Jeg har utsatt surdeigslagingen lenge (måneder) fordi jeg trodde det var så komplisert og vanskelig...men det var jo ikke noe å vente på! Kanskje jeg bare har hatt flaks og fikk til både starter og bakst, men jeg har gitt surdeigsstarteren myye oppmerksomhet og kjærlighet så det skulle virkelig bare mangle at det gikk bra 😂 Haha, stakkars samboeren min som har hørt surdeigssnakk i 2 uker som om det skulle vært et barn 😂

4 surdeigsbrød ligger på benken min nå, 3 av dem klare for fryseren. Ungene mine er jo vant til vanlig brød så smaken var uvant for dem. Surdeig har jo en spesiell smak, litt sterk smak, men den tror jeg alle kan venne seg til. Jeg liker det, jeg. Med masse smør og kokt egg, nydelig!

Er surdeig nytt for deg? Det var det for meg også for bare et halvt år siden 😊
Les om surdeig på Helene Ragnhilds blogg, du kommer til å få lyst til å prøve:)

Vil du prøve? Du trenger bare økologisk mel, vann og økologiske rosiner! Oppskrift på starter fant jeg på Gry Hammer sin side, her ! 
Oppskriften på brød fant jeg på samme side, her !

 

Helene Ragnhilds smuldrepai ✓

Jeg har lenge hatt lyst til å lage Helene Ragnhilds smuldrepai med bær, men da jeg skulle lage den så var jeg fri for mandler. Heldigvis fant jeg en annen oppskrift av henne, og til den hadde jeg alt jeg trengte. Så får jeg ha den andre til gode å lage neste gang jeg får lyst på pai :)

Epler
Eplejuice (ikke fra konsentrat)
Havregryn
Kokos
Valnøtter
Fibersirup gold
Kokosolje og litt smør
Litt salt
Kanel

Den ble søt og god, elsker den litt sprøe konsistensen 👌 Den hadde vært perfekt å servere varm til vaniljeis! Jeg hadde vaniljekesam til som også var godt :)

Jeg skal gjøre en liten vri neste gang jeg lager denne. Jeg skal steke eplebitene i smør med sukrin gold og kanel, da blir de enda bedre i paien tror jeg. Elsker den karamellsmaken som blir når jeg steker dem sånn :D

Formen denne mnd har jevnt over vært veldig fin. I grunnen helt rart og uvant å ha så lang periode der jeg fungerer. Jeg har hatt én sånn lang og god periode tidligere i år. Jeg er selvfølgelig livredd for en skikkelig nedtur nå som jeg har det så fint, og det gjør at jeg begrenser meg veldig. Jeg er livredd for å pushe grensa nå som det er sommer = sommerferie på ungene. Det at jeg er veldig trøtt en dag trenger ikke bety så mye for perioden, for selv om perioden er god så sprudler jeg jo ikke akkurat av energi. En god periode betyr bare at jeg er oppe av senga og sofaen og klarer å henge med. Jeg orker å gå mer ut og jeg orker å lage mat, vaske klær og rydde kjøkkenet. Noen dager bedre enn andre. Men såklart, deler av dagene eller hele dager kan være tunge og trøtte selv i en god periode. Men så lenge jeg fungerer så regner jeg det som en god periode. Sammenlignet med hvordan jeg var for en måned siden så er dette en veldig god periode. Men, jeg er alltid redd når jeg har en dag der jeg er veldig trøtt og ting begynner å bli tyngre. Blir det med denne dagen, eller går jeg mot en dårlig periode?

Smoothie inspirert av snap!

I dag prøvde jeg meg på en smoothie som en av kostholdsdamene la ut bilde + oppskrift av på snappen i dag :) 



Jeg hadde ikke ananas så det ble uten det. Jeg hadde heller ikke kokosmelk, MEN jeg hadde probiotisk litt tynn youghurt laget på kokosmelk - så den brukte jeg :) Jeg var også fri for bringebær - så da ble det skogsbær ;) Men det var bringebærsmak av kokosyoughurten jeg hadde i så da ble det jo bra,da :)



Ganske kjedelig utseende, men fin på smak :) 
 

Kostholdsdamene og Snapchat

Jeg elsker å følge inspirerende mennesker på snap! 😊 Det er liksom min måte å være sosial på, men jeg synes det er koselig, jeg 😊

Jeg følger kostholdsdamene og det er så mange herlige damer som er så flinke og inspirerer på hver sin måte 😊 Noen velger jeg å følge videre - feks. PositivtForDeg som også er å finne på Instagram og Facebook. Noen er bare så behagelig å høre på og hun er en av dem. Hun koker kraft og drikker det hver dag. Også minstebarnet hennes får kraft på flaske 👌 Jeg har lenge hatt lyst på wonderbag fra naturligliv.no, men hun inspirerte meg til å endelig klikke hjem en. Hun sa her om dagen at hun lager kraft veldig ofte og at det er så fort gjort. Og det virker jo så enkelt og praktisk med den wonderbagen. Nå har de 30% i tillegg så det var jo perfekt! Nå gleeder jeg meg til å få den i posten og kanskje endelig komme skikkelig i gang 😀

Følger du en kostholdsdame eller en kostholdsmann på snapchat som jeg kanskje hadde likt å følge? Tips meg gjerne 😊

Følger Helene Ragnhild, Kostholdsdamene, PositivtForDeg, sunn_sprek_anita (som har litt mer normalt kosthold men elsker å følge henne), også følger jeg lalifestyle (Lene Aexandra). Sikkert flere også som jeg ikke kom på i farta :)

Interesser, hobby?

Når livet blir snudd opp ned og interessene mine plutselig ble til "noe jeg gjorde før", hva gjør man egentlig da?

Jeg ventet, trodde det skulle gå over. Sommeren 2015 trodde jeg livet begynte å snu seg tilbake til det gamle igjen, og jeg begynte straks å tenke trening. Jeg var heldig og fikk et skreddersydd treningsopplegg satt opp av ElitePT, og han som skulle følge meg opp er intet mindre enn norgesmester i bodybuilding, hvor rått er ikke det?!

Før jeg startet oppfølgingen trente jeg i en uke bare for å bli kjent med planen men også for å få "varmet opp". Da jeg gikk opp på mølla og begynte å løpe kom tårene, for løping var det jeg elsket aller mest da jeg trente før. Jeg holdt ut, jeg elsket det og jeg startet på oppfølgingen. Det var tungt, men jeg elsket hver eneste trening! Uke 2 med oppfølging begynte det å gå nedover. Jeg begynte å bli veldig sliten, og fokuset mit ble ganske enkelt å bare holde meg oppe. Jeg hadde ingen balanse og ville bare falle om. Samboeren min måtte stå å støtte meg den siste økta mens han prøvde å fortelle meg at jeg måtte gi meg nå. Men jeg var sta, jeg skulle faen ikke gi meg! Jeg ble irritert på han og sa at man skal ikke gi seg selv om det er tungt, det er da man skal fortsette! Men det ble likevel den siste styrkeøkta, og oppfølgingen ble satt på vent. Min restitusjon varte i nesten 3måneder der jeg stortsett kun sov, og når jeg ikke sov så lå jeg rett ut. Jeg brukte videre et halvt år på å komme meg til den nye "normalen".

Drøm etter drøm ble knust fordi kroppen ikke fungerte. Hvordan så det ut fra utsiden? Hvordan ble jeg sett på? Hva trodde andre om meg?
Når jeg bare "sluttet å leve"? Sluttet å trene, sluttet å feste, sluttet å jobbe, sluttet å studere... Sluttet å være sosial. Jeg følte jeg ble sett på som lat. Jeg til og med sa det til meg selv, selv om jeg visste at dette var ikke i nærheten av å være lat. 

Jeg ble bedt om å skjerpe meg de to første årene med sykdom, og da jeg ikke klarte mer og måtte sykemelde meg, da var det jeg selv som ba meg selv skjerpe meg. Og når jeg skjerper meg så presser jeg meg. Og når jeg presser meg, så blir jeg sykere. 

Jeg har slitt veldig mye med å godta at situasjonen er som den er. Jeg har også brukt mye tid på å tenke på hva andre tenker. Og jeg har brukt mye tid på å være frustrert over at andre ikke forstår. Jeg har vært trist, sint og bitter. Hvorfor fikk jeg høre at jeg var deprimert - skjønte dem virkelig INGENTING? Jeg fantes jeg jo ikke deprimert, og da jeg ble syk var jeg jo vilt forelsket, hvorfor ble jeg syk da, hvis det liksom skulle vært psyken? 

Manglende forståelse og kommentarer gjorde at jeg var redd for å vise meg de gode dagene. Jeg kunne ha flere dårlige uker, og så to gode dager, og de to dagene følte jeg at jeg gjorde noe galt som var i fin form og ikke jobbet. Hvordan kunne jeg stå der å rydde kjøkkenet, klarer jeg det så kunne jeg jo jobbet? Selv om jeg kunne ha flere dårlige dager etter det, så hadde jeg dårlig samvittighet for de gode dagene. Det er liksom ikke "lov" å ha gode dager når man er syk. Hvis jeg fortalte noen om situasjonen min, og så viste meg ute i god form noen dager etter, da følte jeg meg sett på som en løgner. Jeg hadde så lyst å forklare meg, si at jeg var faktisk så dårlig som jeg sa, dette var bare en av få dager som var i god form. Jeg sa ikke noe. Ingen verdens ting. Men fikk høre at jeg virket så mye bedre. Og det irriterte meg. Det irriterte meg at de ikke så hele bildet. Jeg ble dømt etter omslaget, noe som ble helt feil når jeg hadde flest dårlige dager. 

Jeg husker jeg leste at folk med utmattelse bruker flere år på å lære å leve med sykdommen. Jeg selv har vært gjennom flere prosesser, og akkurat nå kjenner jeg at jeg er i en prosess der jeg åpner meg mer. Jeg skammer meg ikke like mye som før. Det er lettere å fortelle om og vise meg de gode dagene og periodene når jeg forteller hele sannheten, føler jeg. Jeg har ikke fortalt så mange om bloggen enda, men jeg tror det vil lette mye for meg når jeg tør å dele den mer. For jeg har liksom levd et liv bak fasaden i flere år nå. Jeg har latet som alt var bra mens det slettes ikke har vært sånn. Og det er krevende å late som ingenting i så lang tid. Virkelig! 

Jeg startet innlegget med å skrive om interesser. Jeg har jo ventet lenge på å kunne ta tilbake de interessene, og det er ganske tøft å vente på noe du elsker å gjøre. Jeg har lenge tenkt at jeg må finne noe annet å gjøre mens jeg venter. Noe ikke så fysisk krevende, noe jeg kan orke i de mindre gode periodene, men også noe jeg kan gjøre på gode dager. Skrivingen er jo en interesse som jeg som sagt jobber litt med å tørre å vise mer av. Men jeg har også kjent på noe som har vekket interessen i meg i det siste, og det er surdeig, eksperimentering på kjøkkenet med mat som er bra for helsa. Og det er jo der det meste av energien min går nå. Det er en viktig interesse, og jeg er glad jeg synes det er så gøy fordi jeg har stor tro på at maten kommer til å hjelpe helsa mi mye de neste årene!

Juni måned har vært snill med meg i motsetning til hva mai var med meg. Selv om noen dager har vært tyngre enn andre så lever jeg mer nå for tiden. Jeg klarer mer, og det er ubeskrivelig godt å kjenne på den enorme gleden jeg har over alle dagene jeg klarer litt mer. 

Surdeigstarteren min bobler av glede, 
litt sånn som meg når det går som jeg vil ;)

Surdeigen min bobler av glede, og det gjør jeg også når den bobler! :)

Jeg lager surdeigsknekkebrød og har her blandet sammen frø, vann, salt og 2ss surdeigsstarter som skal stå å kose seg i 8-20 timer før jeg fortsetter på neste prosess. Dette er SÅ GØY!




 

Lekk tarm, æsj?

Har du hørt om lekk tarm?
Hvis du ikke har hørt om det kan jeg nesten garantere deg at det ikke er det du tror det er ;)

Lekk tarm er når cellene i tynntarmen ikke sitter så tett som de burde, og dermed lekker det blant annet ufordøyd mat ut i blodbanen. Skjer dette så skaper det trøbbel i kroppen din, og det er da man kan få blant annet autoimmune sykdommer, tarmsykdommer, utmattelse og uren hud, for å nevne noe. Jeg har jo alt av det jeg nevnte her. Jeg har ulcerøs kolitt, og det fikk jeg i 2012. Men jeg har så lenge jeg har husket hatt psoriasis, men ikke så ille som nå. Det var i 2010 det begynte å utvikle seg og begynte å plage meg, så det har nok vært trøbbel i kroppen lenge før det sa stopp hos meg og ga meg en ekstrem utmattelse som til nå har vart i 5 år. Uren hud har jeg også hatt så lenge jeg kan huske, og jeg husker det toppet seg i 2011 da jeg var nyforelsket i han som er samboeren min i dag. Jeg brukte et tonn med sminke for å skjule hvor ille det var, og det gjorde det jo ikke akkurat bedre. Det var ett år før jeg ble alvorlig syk og fikk diagnosen ulcerøs kolitt omtrent over natta. Så det at huden ble så katastrofalt dårlig en periode var nok som et stort varsku her fra kroppen om at NÅ står det ikke bra til her inne!

Image result for lekk tarm
Image result for lekk tarm

 

Ta en titt innom Helene Ragnhilds blogg - der forteller hun om dette og du kan ta en test for å se hvor du står i forhold til dette med lekk tarm. Det var hun som lærte meg om det, og gjennom to av hennes kurs har hun lært meg/oss hvordan vi kan spise oss frisk. 

http://heleneragnhild.blogg.no/1489519843_hva_er_lekk_tarm_og_hvordan_er_din_tarmhelse.html

Jeg synes det er litt skummelt å si høyt at jeg kan spise meg frisk, for jeg tror forventningene til andre blir enormt høye da. Ikke nok med at jeg selv har store forventinger, men jeg vet også hvor enormt mye det krever av meg for å klare dette. Å spise seg frisk innebærer ikke bare å kutte ut brød og sukker, det er faktisk veldig komplisert, men samtidig ikke så komplisert enn at det er mulig for alle som vil. 

Jeg har vært syk i mange år, og hvem vet hvor lenge sykdom har ulmet i kroppen min før det slo ut? Det tok altså mange år å bli syk, jeg er forberedt på at det kommer også til å ta tid å bli frisk. Men så lenge jeg har sakte fremgang så er det bedre enn sakte forverring. 

Samtidig så er ikke dette en diett, det er en livsstilsendring. Jeg visste hvilken vei jeg skulle gå allerede i 2013, allerede da visste jeg at gluten og sukker var gift for kroppen, men jeg visste ikke helt hvordan. Jeg visste mye etter å ha lest enormt mye, men Helene Ragnhild la opp sporene for meg, nå kan jeg bare følge dem. Jeg vet hvilken mat til hvilken tid, jeg vet når på døgnet jeg bør ta enkelte tilskudd. Og ikke minst vet jeg HVORDAN tilskudd jeg skal ta, for det er lett å gå seg vill i en jungel av tilskudd som lover deg en bedre helse. Det kan faktisk bli for mye, og som HR sa, hvordan vet du hva som funker for deg hvis du bruker "alt" på en gang?

Men, som sagt, det er ikke en diett. Og det jeg er redd for med å si høyt at ja, jeg tror absolutt at jeg kan spise meg frisk, så forventer kanskje folk at jeg skal være over meg flink, og i allefall når man vet hvor mye det skader tarmen å spise feil. Det èr lettere å ta riktigere valg når man vet hvor godt det gjør kroppen, joda. Men det er like mange fristelser for meg, som det er for deg. I perioder er det like vanskelig for meg å spise helt 100% sunt, som det er for deg. Selv om vi skulle ha ulike utfordringer. De vanskeligste dagene og periodene for meg å spise sunt er de periodene jeg ikke klarer å lage mat selv. Når matlysten er dårlig og jeg er så utmattet at jeg ikke en gang orker å sitte, da spiser jeg som deg når du har influensa eller er fyllesyk: akkurat det jeg har lyst på. Og det kan være så enkelt og noe så usunt som Grandiosa. Eller det kan være vanlige husmann knekkebrød med smør og hvitost. Eller det kan være en stor Stratos. Det er ikke enkelt, men jeg er på rett vei og det er spennende, lærerikt og veldig gøy! Jeg elsker å spise bra mat, og jeg klarer å begrense den dårlige maten. En livsstilsendring tar tid, igjen, dette er ingen diett, dette er en endring som skal vare livet ut. Det er min reise, og den reisen skal jeg dele her på bloggen ♥ 

(Etterhvert, når jeg er skikkelig dreven, så har jeg supper og annet lurt frosset ned til de dårlige periodene, så slipper jeg å spise frossen pizza som smaker papp ;) )

 

 

 

Jeg har bestemt meg for å legge skammen til sides

Jeg har bestemt meg. Tror jeg.

Jeg kommer til å dele mer. 
Litt etter litt kommer jeg til å bli mindre og mindre anonym. 
Faktisk, så er jeg litt som denne dama; 
 





Jeg prater hull i hodet på den stakkars samboeren min. Heldigvis lar han meg få lov ;)
Men ellers så har jeg jo ikke akkurat en kaklegjeng i form av en venninnegjeng jeg kunne skravlet sammen med,
så da blir det over tastaturet med en kopp Pepsi Max attåt.
(Ja, jeg liker kopper/krus bedre enn glass. Ikke hvis det er melk, den foretrekker jeg i glass. Men det meste annet går i kopper/krus). 

Jeg har jo lange perioder der jeg er mye utmattet, og da går ikke skravla like tett. Ofte er jeg da for sliten til å prate, og da går det mest i korte setninger. 
Ofte er det da innleggene mine skrives i hodet, og når jeg er i form til det så skriver jeg. Jeg føler jeg skriver best i dårlige perioder. Det er lettere å beskrive hvordan utmattelsen føles da, men det er vel fordi jeg kjenner det i hvert eneste bein i kroppen. Jeg trenger liksom ikke å kjenne etter, alt blir så levende og beskrivende i seg selv.

Image result for utmattet

Jeg har alltid likt å skrive, og jeg har før prøvd å skrive blogg, uten at det ble noe jeg fulgte opp. Forskjellen fra da og nå er jo først og fremst at livssituasjonen min er noe helt annet enn hva den var da. Jeg hadde et normalt liv, og jeg pratet om det samme som alle andre. Jeg hadde vel ikke noe ekstra å skrive om i en blogg. Nå er livet snudd opp ned og jeg har veldig mye på hjertet i forhold til den situasjonen er i. Jeg tror det blir sånn for mange som lever et isolert liv med sykdom. Tankene blir dypere og behovet for å skrive ser jeg mange med sykdom har. Det blir som en slags terapi. 

Image result for terapi skrive

Jeg har begynt jobben med å lese igjennom bloggen min. Noen innlegg redigeres litt, og noen fjernes/skjules. Det er noe jeg ikke vil skal vises, ikke hvis jeg skal tørre å vise mer av hvem jeg er. Jeg synes jo det er veldig skummelt å dele så mye hvis jeg skulle vise hvem jeg er. Tanken på at noen jeg kjenner skulle lese alt jeg skriver og har skrevet til nå er veldig skummel, det er jo som en åpen dagbok. Men samtidig så har jeg kommet til et punkt der jeg kjenner at jeg vil ikke lenger være anonym, fordi jeg vil dele mer. Jeg trenger å få sagt det jeg ikke tørr å si høyt, og jeg trenger å si ting som dem er, rett ut. Fordi ingen spør, men behovet mitt for å fortelle er der. Akkurat dette har jeg snakket mye om med samboeren min. Jeg er redd for hva andre vil tenke. Redd for at folk skal tro jeg bare vil ha oppmerksomhet. Men det er ikke det det handler om. Det er vel et forklaringsbehov som ligger der, men også en stemme som så alt for lenge ikke har blitt hørt, og som nå er klar for å bli hørt.

De som lever med kronisk sykdom som går utover livskvaliteten i stor grad vet hvor godt det kan være å lese noe man kjenner seg igjen i, som feks. en blogg. Av og til setter andre ord på det du føler og tenker, uten at du selv har klart å finne de rette ordene. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest innlegg eller artikler høyt for samboeren min. Innlegg/artikler som andre har skrevet om seg og sin situasjon som jeg har kjent meg igjen i. "Hør, hør", noen ganger nesten litt ivrig mens jeg leser for sambo. "Det er ikke bare jeg som har det sånn, det er jo akkurat sånn jeg har det". Akkurat det kan være ganske befriende. Det å vite at du ikke er alene. For selv om jeg til tider kan føle meg helt alene i verden om å ha det slik, så vet jeg at jeg er ikke alene. Vi er mange. Og vi alle beskriver de på hver vår måte, med hver våre ord, men opplevelsen er den samme. Jeg som trives så godt med å skrive, og skriver meg gjennom min sykdom, kanskje jeg også kan treffe noen med mine ord? På samme måte som andre treffer meg med sine ord. Kanskje jeg også kan sette ord på noe vanskelig som andre kjenner seg igjen i. Og det er vel kanskje en av grunnene til at jeg ønsker å dele mer av meg selv, uten å være anonym. 

Men, 
jeg har også et forklaringsbehov, som sagt. Det har variert i grad disse årene. Det var vel sterkest før, men det er jo alltid der så lenge man har en sykdom som ikke vises og ikke forstås av andre. Selv om det ikke er like intenst nå som før, så hadde det vært litt godt å nå ut til de som ikke forstår, til de som ikke vet, til de som kanskje ikke tror eller til de som er litt for snar med å trekke egne konklusjoner. Ting er ikke alltid som de ser ut til å være, ofte er det så mye mer bak som ingen andre ser. 


Image result for the pain you see

Jeg har blitt dømt feil av flere, og jeg angrer vel kanskje egentlig litt på at jeg ikke begynte å skrive før. Jeg hadde et enormt forklaringsbehov som jeg ikke fikk ut, og det var jo litt leit at jeg skulle bruke energi på det når jeg i utgangspunktet hadde så lite energi. Ikke fikk jeg satt ordene jeg ville på det, og ikke ble jeg hørt. Istedet brukte jeg energien min på å være lei meg fordi jeg ble mistrodd, mistolket, misforstått osv. Jeg skulle ønske jeg turte å si fra mer, jeg skulle ønske jeg brukte den metoden jeg får det best til med, nemlig å skrive. Det er ikke sikkert jeg hadde nådd dit jeg ville, men det hadde kanskje lettet litt iallefall.

Jeg angrer også at jeg var så himla flink til å kamuflere hvor tungt jeg hadde det. Jeg hadde en annen instagram-konto før, og innimellom logger jeg inn der for å se tilbake på bildene jeg delte før, og når jeg ser tilbake på den da skjønner jeg hvorfor det var så vanskelig å se at jeg slet så mye. Jeg, som delte så mange flotte bilder, hvordan kunne man se at jeg slet? Det var umulig. Jeg nevnte ikke det med ett ord, og alt så ut som ren lykke. Lykke var det, men jeg slet som faen, rett og slett. Jeg var så utmattet at det å få ungene avgårde til barnehagen var et helvete. Jeg kunne bruke flere timer på å ta på mascara, fordi det å holde den opp mot vippene var så ubeskrivelig tungt. Etter å ha tatt på maskara på den ene siden var jeg så sliten at jeg kunne faktisk sovne på badegulvet av ren utmattelse. Men det var det ingen som kunne gjette. Det var ingen visste hvor ille det var. Ingen kunne se det på instagram den dagen, da jeg la ut et bilde av ungene som satt i bilen, fine som alltid med et stort smil om munnen. Gjerne med en fin tekst til. (Det positive er jo at jeg klarte å trekke fram det beste i hver dag). 

Samme med facebook. Minnene som dukker opp fra årene før. Av og til kan jeg ikke forstå hvordan det gikk an at jeg fikk alt til å se så fint ut, når jeg i virkeligheten hadde det helt jævlig. Jeg var så desperat at ingen kunne ane, men likevel delte jeg bare solskinn og mer til på sosiale medier. Jeg var så utmattet av jeg klarte ikke å hente posten daglig. Jeg klarte ikke gå med søppelet, og jeg klarte ikke å rydde kjøkkenet etter ungene var lagt. Mitt største mareritt var om noen skulle ringe på døren og se hvor rotete jeg hadde det. Ikke fordi jeg ikke orket å rydde, men fordi jeg sov hvert eneste minutt jeg hadde mulighet, og fordi det å rydde kjøkkenet krevde mer energi enn jeg hadde.
Og som jeg skjemtes! Selv om jeg visste at noe var riv ruskende galt og at jeg ikke kunne noe for det, så skjemtes jeg. Det får meg nesten til å gråte når jeg tenker på det, for det er tungt nok å være utmattet, men å i tillegg skjemmes av det.... 

Ingen forsto, ingen visste...

Jeg innser nå at jeg var faen så sterk. Jeg måtte jo det. Jeg hadde to små som var avhengig av meg, og jeg er så uendelig takknemlig for at jeg ikke bare hadde meg selv de to tøffeste årene i mitt liv, selv om jeg såvidt klarte å ta vare på meg selv. Det var så sykt tungt hver eneste dag, og det var dager jeg satt på gulvet å gråt fordi jeg ikke klarte å lage middag, og fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å holde ut frem til dem skulle legge seg, men jeg klarte likevel å være mamma. Jeg klarte likevel å skape minner sammen med dem, og når jeg ser tilbake på instagram så er jeg også glad for at jeg valgte å dele så mye fint. Det er godt å se tilbake på, både for å se at jeg ga ungene mine alt jeg hadde, og for min egen del, for samvittigheten min. Samvittigheten som tok livet av meg til tider. Heldigvis har jeg godtatt at jeg ikke kan være som "alle andre", og jeg har innsett at kravene sitter hos meg, ikke ungene. Ungene er jo kjempefornøyd, de. 

I to år var jeg alene med barn, hus og hjem da samboeren min den gang jobbet borte. Han var bare hjemme i friperiodene sine. Jeg var alene i rundt 3-4uker før han kom hjem i nesten 2uker, men etterhvert kom han også hjem i "kortfrien" som var i 4dager. Han var den eneste som så hvor ille det var, og han var den eneste jeg turte å spørre etter hjelp til. Det måtte ha vært veldig fortvilende for han å sitte så langt borte å vite at jeg satt hjemme og var så desperat etter hjelp. Det hendte seg også at jeg spurte andre etter hjelp, men det satt langt inne. Det var så skamfult å ikke klare alt selv. Men det var vel også fordi jeg ikke ble tatt på alvor og fikk beskjed om å skjerpe meg, "alle er jo sliten i blant". Jeg husker en gang han spurte moren sin om å dra hjem til meg for å hjelpe meg, uten at jeg visste det. Han ville jo så gjerne hjelpe, og han visste at jeg kom til å si nei hvis han foreslo å spørre henne. Det var hans eneste måte å hjelpe meg fra der han var, men jeg tok ikke i mot. Hun hadde ringt og skrevet til meg og sagt at hun skulle komme, men jeg nektet. Jeg var rasende på kjæresten min, som bare ville meg godt. Men skammen var så stor at jeg klarte ikke bli takknemlig, jeg var bare sint. Samtidig så gråt jeg i flere timer for jeg visste at jeg trengte hjelp til så mye, men det var så skamfullt at jeg klarte ikke slippe noen inn. Jeg kunne ikke la noen se de store slitne posene under øynene, jeg kunne ikke la noen se alt husarbeidet som skulle blitt gjort - men som jeg ikke klarte. Jeg kunne ikke la noen se de fortvilte tårene mine. Det satt langt inne, og det har vært en lang prosess for meg å ikke bare godta at slik er det, men å ta imot hjelp når jeg får hjelp, og det å vise at jeg er sliten.

Det er fortsatt ingen andre enn sambo som har sett meg de verste dagene, men jeg er ikke lenger redd for å vise det slitne ansiktet mitt som det er, og jeg bryr meg ikke lenger om at det flokete håret mitt er samlet i en rotete ball midt på hodet og at det ser helt for jævlig ut. Jeg orker ikke å bruke energi på det. Dvs., jeg viser meg ikke sånn til hvem som helst, men jeg er ikke så streng med meg selv. Jeg har også turt å skrive på instagram litt om hvordan ting er, men det sitter enda litt langt inne. Jeg er så redd folk skal tro jeg forteller for å få oppmerksomhet.

Jeg trodde og forventet at når jeg ble syk så kom jeg ikke til å sitte alene. Jeg hadde aldri forestilt meg å få så lite hjelp fra de jeg trodde skulle hjelpe meg, og jeg hadde aldri trodd at jeg ikke skulle ha venninner som kom på besøk på både gode og dårlige dager. Jeg trodde vel at jeg skulle få både sykebesøk, og besøk på gode dager der jeg hadde noen å skravle med, drikke vin med (alkohol rører jeg jo ikke lenger da, men et glass med en venninne hadde jo sikkert vært koselig), eller bare se Tv sammen med. Jeg trodde ikke jeg skulle stå i det alene. (Jeg har et par venninner som ikke bor her som trofast besøker meg en eller to ganger i året, de er jeg utrolig takknemlig for ♥).

Heldigvis har jeg tre barn og en fantastisk samboer som støtter meg og er mine beste venner, alle sammen ♥

Det ble et langt innlegg, og lengre kunne det lett ha blitt, men jeg skal straks runde av nå :)
Poenget var at jeg vil legge bort skammen, og jeg ønsker å blogge åpent videre fordi det gir meg noe å få lov til å dele og sette ord på det jeg hår gått gjennom og fremdeles går gjennom ♥ 


 

 

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
imammahuset

imammahuset

30, Meløy

Skriveglad, frustrert men lykkelig frøken som har mistet en bit av seg selv. Jeg venter på å få tilbake livet, og imens gjør jeg det beste ut av det, lever i nuet og har lært meg å glede meg over de små ting. Det kommer en dag i morgen:) ________________________________________________________________ Leser du fra mobil? Trykk på menyen til venstre og trykk på kategori og blogg, da får du opp hele bloggen : ) __________________________________________________________________ Kan man spise seg frisk? 5år med sykdom - kan jeg bli meg selv igjen? Kan jeg ta tilbake hverdagen med riktig kosthold? Følg meg på min reise mot en forhåpentligvis frisk hverdag. Jeg skriver om utmattelse, kosthold og "solgløtt". Every day may not be good, but there's something good in every day

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits