Desperat

Dagene forsvinner og jeg spises opp levende. Jeg er desperat hvert eneste sekund av dagen. Stopp, vær så snill, stopp!

Samboeren sa det jeg har tenkt men ikke sagt høyt. Ja, jeg er dårligere. Jeg er ikke lenger tilstede. Jeg kjenner det river meg i fillebiter og jeg blir desperat. Jeg sover så mye at jeg rekker ikke å tenke på hvor lenge det skal vare. Og selv om jeg skriver det nå så er det helt tomt rundt spørsmålet. Jeg orker ikke tenke på det, jeg orker ikke bruke energi på å prøve engang. Det hjelper ikke å spekulere uansett.

Jeg har noen få timer på dagen jeg fungerer litt. Litt. Akkurat nok til at jeg lager en litt ekstra god frokost til ungene, men ikke mer enn det.
Samvittigheten holder på å ødelegge meg helt. Jeg er så desperat etter hjelp og avlastning, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å være tilstede, hvordan jeg skal få vaska de jævla klærne, hvordan jeg skal få ryddet den gangen, og når skal jeg finne energi til å vaske badet? 

Jeg går rundt og later som. Jeg prøver å virke pigg i stemmen, jeg prøver å engasjere meg, jeg prøver å være tilstede, men jeg er helt tom. Jeg låser meg inn på badet og prøver å ta meg sammen. Bare litt til!?

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. 

Related image

 

 

 

Det går ikke, men jeg skal finne min måte ...

Jeg prøver å finne tilbake til meg selv igjen så godt jeg kan. Er det mulig? Etter så mange år. Jeg føler jeg har mistet meg selv etter jeg ble syk og hverdagen ble så brått forandret. Utmattelsen tok over livet mitt på alle mulige måter, og hvem var jeg som satt igjen? Jeg vet ikke, men jeg prøver å finne tilbake til meg selv igjen.

Jeg er jo enda der, men veldig godt gjemt. Jeg er her enda, under alle disse lagene med slitenhet, trøtthet, utmattelse, fortvilelse og frustrasjon. Jeg er her. Jeg må bare finne bitene og få de inn i hverdagen på en eller annen måte. 

Ukene flyr avgårde som løvet faller av trærne på høsten. Jeg sovner om kvelden og våkner til en ny årstid neste dag, plutselig var den tiden over og jeg innser at jeg ikke husker hva jeg gjorde, annet enn å sove og kjempe meg gjennom dagene og ukene. Man skulle tro tiden gikk sakte når man gjør så lite som meg, men tvert imot, tiden går enda mye fortere. For når man sitter i den fella jeg gjør så raser tiden forbi og etterlater seg få minner, mens da jeg var frisk og rask så samlet jeg masse minner og opplevelser mens tiden raste forbi. Like fort kanskje, men med hundre ganger mer innhold. 

I fortvilelsen over å ikke bli trodd, ikke bli forstått og den følelsen av å bli sett på som en lating som bare må skjerpe seg, så mistet jeg meg selv. Jeg ble satt på vent mens årene løp forbi meg. Årene er bare et tall, men når jeg ser minner dukker opp i sosiale medier, både mine og andres, da forstår jeg på en helt annen måte hvor mye det tallet betyr. Hvor mange år det faktisk har blitt. Jeg prøver å forholde meg rolig mens panikken griper tak i meg. Inni meg er jeg desperat, utenpå er jeg rolig. Det er ikke godt å si hvor lenge dette skal vare, men tanken om at det kommer til å vare for evig, den er ikke der. Jeg legger ikke lenger planer for fremtiden, jeg drømmer. Jeg tar dagen som den kommer, og imens prøver jeg å finne tilbake til meg selv.

Jeg lengter tilbake til den jeg var, men den jeg var før jeg ble syk var 24år. Jeg er 30 nå, og må finne meg selv med det jeg har fremfor meg, ikke bak meg. Jeg kan ikke få 20-årene tilbake, men 30-årene kan jo bli mine år. Jeg tenker ofte på treningen som jeg var så glad i. Jeg drømmer om å løpe skrekkelig tidlig på morgenen igjen, jeg drømmer om å trene styrke og om å sykle slik jeg pleide. Jeg har ventet i alle disse årene på å klare det, og jeg har prøvd å overbevise meg selv mer enn flere ganger at jeg bare må skjerpe meg, at jeg bare kan spenne på meg skoene og kjøre på. I alle år har jeg prøvd å tro det selv, men alle årene har fortalt meg gang på gang at det går ikke. Det går ikke. 

Jeg skal finne min måte. Men først må jeg hvile. Lade. Spare. For i morgen skal jeg to ting, og det er to ting som kan bety resten av uka.
Jeg skal finne min måte. Jeg skal finne meg selv igjen.

Image result for just because im used to it doesn't mean it doesn't hurt anymore quotes

 

 

 

 

 

 

 

#utmattelse #tiden #forsvinner #savn #desperasjon #frustrasjon #panikk #vent #stopp

For få timer i døgnet

Når frosten glittrer i gresset, når sola kommer nærmere og nærmere stuevinduet, når rundstykkene står nystekte på kjøkkenbenken, og når dagen er helt fersk, da er det bare å gripe tak og gjøre den til din dag.

Men når andre er uthvilt etter 7-8timer søvn, eller i allefall nok for en ny dag, så har jeg liksom bare varmet opp. Jeg trenger hele døgnet jeg. Og da først er jeg klar for en 8-timers dag før jeg helst vil ha et nytt døgn med søvn.

Her er det ikke snakk om hva jeg vil. Jeg prøver å pushe grensa, holde meg i gang, men da mister jeg den viktige tiden med ungene når jeg sovner på ettermiddagen. Jeg har 6-8timers dager og det må jeg visst bare forholde meg til. Frem til en litt mindre trøtt periode i allefall.

Heldigvis fungerer jeg greit da 😊 Selv om jeg trenger 12, helst 17-18timer søvn i døgnet.

Jeg bobler jo ikke akkurat over av energi da, men jeg er vant med å ha lite. Det skal ikke så mye til for at jeg føler jeg har mye siden jeg er vant til så lite, men jeg merker det når jeg går tom etter alt for lite. Jeg setter stor pris på den energien jeg har ❤

Lørdag til søndag var jeg helt alene, og hva gjorde jeg? Jeg sov! Haha, 19timer søvn. Også var jeg våken 8-9timer før jeg igjen sovnet. Altså - det er liksom ikke mulig for denne kroppen å bli uthvilt 😂

Det er til å bli gal av, men heldigvis har jeg blitt veldig tolmodig av meg. Imens bruker jeg all energi på å lage blodsukkervennlig og probiotisk mat som kan hjelpe meg nærmere målet; en frisk og fungerende kropp.

Jeg har troa ❤

Imammahusets supersmoothie!

Jeg laget meg en smoothie i dag som falt i god smak hos både meg og den kresne jenta mi 7år 👏

Jeg hadde akkurat laget meg den da hun kom hjem fra skolen. "Åh, får jeg smake?" Da hun satte flasken fra seg sa hun NAM! Altså, for en seier! Haha, hun likte den! Fantastisk!

Så dette er med andre ord en supersmoothie for både liten og stor! Super fordi den inneholder så fantastisk mye bra for kroppen!

♥ Fermentert kefir (2-3dl, alt etter hvor tykk/tynn du vil ha den).
♥ Frosne bringebær (2dl)
♥ Synergy proteinpulver m/vaniljesmak (1 scoop)
♥ MCT-olje (1ss)
♥ Rice Bran (2ts/1ss)
♥ Collagen (1ss)
♥ Cocosa kokosblomstsukker (ønsket mengde)

Du kan godt bytte ut noen av ingrediensene om du ikke har alt :)

° Kefir fra butikken eller youghurt
° annet proteinpulver eller 1-2 rå egg (smakes ikke i smoothien)
° Kokosolje
° annen supermat/tilskudd
° annen naturlig søtning
° hvilke som helst frosne bær

OBS: Vær oppmerksom på at mange proteinpulver inneholder mye grums du ikke vil ha i deg. Av proteinpulver med dårlig kvalitet kan du blant annet reagere med kviseutbrudd, bare for å nevne noe. Synergy proteinpulver er naturlig og plantebasert og et godt valg. Myo Collagen er også et veldig bra proteinpulver som du trygt kan velge. Det er basert på storfe og inneholder collagen som er bra for tarm, skjelett, ledd, hår, hud og negler. 

Syngergy proteinpulver får du kjøpt hos blant annet arnika.no, og Myo Collagen får du kjøpt her :)

 

 

 

 

 

  

Oppskrift på proteinrundstykker

Fra du begynner å blande sammen ingrediensene til de er ferdigstekt går det ca.30minutter - perfekt! 👌

Disse faller i god smak hos hele familien 😊

Det lille ekstra

Det er som en gardin som blir dratt opp. Som et lokk som blir tatt av. Jeg snakker om den følelsen når det letter. Når utmattelsen slipper litt. Plutselig får jeg puste. Jeg får litt mer mer space til å bevege meg fritt. Jeg blir sluppet fri en liten stund.

Det er da jeg skjønner hvor sliten jeg er i slike perioder. Når jeg får det pittelitt på avstand. Jeg står bare midt mellom med en fot i hvert land, men likevel så kjenner jeg forskjellen så himla godt. Da tar jeg tak i meg selv og tenker, sorry. Sorry for at jeg var så hard. For at jeg ikke støttet meg selv litt mer. For at jeg sa til meg selv at jeg var dårligere enn alle andre og at jeg kunne klart bedre. Jeg ser jo nå hvor intenst det er. Det er bare ikke så lett å forstå alltid når man står i det.

Jeg prater om det lille ekstra. Når jeg får litt mer energi og når armer og ben blir litt lettere å bære rundt. Det er magisk. Du aner ikke. Det er så digg.

Ikke var det den verste perioden heller. Langt ifra. Likevel er det så sinnsykt langt fra slik det skal være. Slik energien en gang var. Normalen. Den gamle normalen.

Det er så lett å kjenne når sløret letter litt og energien kommer som en lett bris under armene mine. Den løfter meg opp og plutselig er ikke alle gjøremål like tunge. Ting som har stått på vent lenge blir plutselig som en lek å ta vare på. Fra å være helt kaputt etter den ene tingen jeg gjorde den dagen til å endelig ha energi igjen etterpå, det er bare helt magisk.

Derfor klager jeg ikke på husarbeid. Selv om jeg skulle ønske jeg kunne prioritere å gå en tur når jeg endelig får en bedre periode. Jeg er så fornøyd når jeg har energi til å gjøre husarbeid igjen at klarer ikke å hate å vaske dassen engang. Selv det blir magisk.

Det et så digg og endelig ha overskudd til å ta vare på klærne jeg vasket for to uker siden. Endelig orker jeg å rydde kjøkkenet skikkelig. Endelig kan jeg gjøre noe uten å være helt kake etterpå!

Jeg elsker å rydde når jeg sånn smått begynner å fungere litt igjen. Selv om jeg trenger den turen ut. Selv om jeg har hundre andre ting jeg gjerne skulle gjort, så elsker jeg å ha nok energi til å rydde rommet til 3-åringen. Vaske dassen. Legge på plass sengetøyet som har stått i en kurv i gangen i en hel liten evighet. Jeg elsker det! Jeg elsker det så mye at jeg glemmer at jeg gleder meg over noe så kjedelig og noe så enkelt i en alder av 30år. Jeg glemmer at livet skulle bestått av jobb, trening, og en fest en lørdag i måneden. Jeg glemmer at jeg skulle hatt energi til å ta med ungene på små fjellturer og mye mer, sånn som andre folk gjør. Jeg bare digger det lille overskuddet så mye at jeg glemmer det faktum at livet mitt er så enkelt at det ikke en gang er A4.

Det er egentlig ganske trist, men jeg orker faktisk ikke å sippe over noe jeg ikke kan noe for. Så da velger jeg å glede meg over dassvask og oppvask.

Tolmodighet

Jeg tror kanskje jeg må være verdens mest tolmodige. Det føles litt sånn av og til, når jeg tenker over det at jeg ikke blir gal av å leve sånn på vent. Til tider blir jeg nesten gal, til tider holder jeg på å bli sprø, til tider renner det over. Men stort sett så er jeg veldig tolmodig.

Det har vel med at jeg har godtatt at livet er sånn som det er akkurat nå. Det har vel med at jeg har glemt hvordan det skulle vært. Hvordan det var.

Jeg føler meg så tolmodig når jeg dag inn og dag ut takler at jeg for det meste bare ligger. Når jeg innimellom finner energi til å sette på en klesvask eller rydde litt i lekene. For det føles ikke greit. Det å ha dager jeg ikke holder ut mer enn 6 timer før jeg sovner igjen. Jeg vet jo det blir bedre. Det er kanskje derfor jeg er så tolmodig? Jeg vet at premien føles som verdens største når jeg får en periode med mer energi.

Jeg har ikke gitt opp. Det virker kanskje sånn? Når jeg nesten aldri er andre plasser enn bare hjemme og når jeg aldri er med på noe.

Du tror kanskje jeg har gitt opp?

Jeg energiøkonomiserer. Jeg har lært meg å kjenne grensene. Jeg har lært meg å kjenne når jeg må stoppe, når jeg må hvile mer og når jeg må begrense meg. Det har tatt år å lære meg, og jeg lærer enda. Jeg prøver enda å få plass til interesser jeg ikke har energi til, men da må jeg nedprioritere noe annet for å bruke den energien på akkurat det. Det er et puslespill, og jeg må gjøre det riktig for å ikke miste for mange brikker. Det er vanskelig, men det gir meg bedre livskvalitet enn om jeg bare skulle kjørt over meg selv og presset meg til alt jeg ville. Da hadde jeg kjørt meg selv i grøfta og det hadde gått utover hele familien. Ikke bare meg selv.

Jeg får det til. Noen humper på veien, noen veiskiller og noen vegger må man regne med, men jeg får det til.

Utad ser det kanskje ut så jeg ikke gjør annet enn å ligge på sofaen. Det vises ikke at jeg har jobbet meg gjennom sorgen over alt jeg har mistet, ensomheten og skuffelsen. Det som ikke vises er den kampen jeg i alle disse årene har stått i. Jeg kjemper hele tiden for å få en bedre hverdag, bedre helse og for å få et best mulig liv. Selv om det står på vent. Selv om jeg skulle ønske jeg ikke var så sliten hele tiden. Selv om jeg skulle ønske jeg ikke var så forbanna trøtt og selv om jeg skulle ønske hverdagen var som før.

Dessuten digger jeg at jeg har lært meg å gi mer faen i hva andre tror og mener. Bare det føles som en liten seier.

#tolmodighet #utmattelse #kronisk #betennelse #sykdom #energi #energiøkonomisering #gifaen #seier #icandoit

Burde jeg skrive dette?

Det er ikke denne ene dagen eller denne ene perioden. Det er hele året. Flere år. Jeg har blitt så vant med lite energi at jeg glemmer litt hva normalen er. Når jeg har en god periode så tror jeg at jeg får til så mye, at nå klarer jeg alt, nå blir alt bedre. Kanskje klarer jeg mye, men likevel så er jeg så langt ifra å være der jeg var. 

Jeg har liksom akkurat overbevist meg selv om at nå blir alt bedre, og hvis jeg bare gjør sånn og sånn så blir alt bra igjen. Også kommer den intense bølgen over meg, den som gjør meg så intenst sliten og så intenst trøtt. Kanskje fordi jeg gjorde noe. Fordi jeg fikk til noe. Kanskje fordi jeg laget den barneselskapet, var rundt folk og fordi det var litt mer støy enn jeg er vant til. Det skal jo så lite til.

Bilderesultat for im 500 done with today

Jeg er så flink til det. Fornekte meg at det er som det er. Prøver liksom å unnskylde alt. Ja, for alle de kommentarene og fordommene andre kommer med, de har jeg selv. Mot meg selv. Jeg selv tenker hele tiden at jeg må skjerpe meg. Ta meg sammen og prøve litt mer. Jeg vet jo at det bare er bullshit, men sånn er jeg. Strekker meg hele tiden etter det som var før, prøver å finne noen enklere grunner til at det har blitt som det har blitt, selv om jeg vet utmerket godt at det har ingenting å gjøre med at jeg bare kan skjerpe meg

Bilderesultat for this is the kind of tired that sleep can't fix

Jeg ante virkelig ikke hva utmattelse var før jeg selv ble rammet. Det har ingenting med trøtthet å gjøre, selv om jeg bruker trøtt og utmattelse om en annen. Før kunne jeg dra meg selv ut døra på trening selv om jeg kanskje ikke var motivert nok den dagen eller hadde noe lyst. Jeg gjorde det likevel. Jeg skjerpet meg, tok meg sammen og dro på trening. Og da jeg la meg den kvelden så la jeg meg med verdens beste følelse og kunne stå opp med ny energi dagen etter. Jeg ladet om natta. Sånn fungerer det ikke lenger. Jeg kan ikke engang forvente at jeg skal fungere neste dag etter jeg har gjort noe. Jeg vet aldri om jeg trenger 3 timer søvn, 8, 12 eller 17. Jeg vet ikke om jeg trenger 20 eller mer. Og når jeg skriver ordet trenger, så betyr ikke det at jeg trenger x-antall timer timer og så er jeg uthvilt. Da mener jeg at jeg må ha x-antall timer før jeg klarer å komme til meg selv igjen. Jeg blir liksom helt borte når jeg blir så sliten. Selv om jeg kanskje har sovet i 14 timer når jeg klarer å våkne og har stått opp, fått i meg mat og kanskje tatt meg en dusj, så er jeg tom igjen og trenger en time eller tre med søvn etterpå. Det er har blitt helt normalt, men vær du sikker på at andre som ikke skjønner noen ting har løsningen. Du må bare prøve litt til, komme deg litt mer ut, skjerpe deg. Ta deg sammen. Ta den en dusj, det pleier å funke. For det som funker for andre som ikke sliter med den utmattelsen jeg har, det må jo selvfølgelig fungere på meg???

Hadde det fungert hadde jeg jo bare gjort som før.
Hadde det fungert så hadde jeg aldri havnet der jeg er nå.
Hadde det fungert så hadde jeg aldri sluttet å trene.
Hadde det fungert så hadde jeg aldri satt studiene på vent. 
Hadde det fungert så hadde jeg aldri droppet ut av arbeidslivet.
Hadde det fungert så hadde det ikke vært noe problem. 
Hadde det fungert så hadde jeg sluppet den evige dårlige samvittigheten som til tider spiser meg opp.
 

Burde jeg skrive dette? Skal jeg la det stå? Det tenker jeg alltid midt i et innlegg og lagrer det som regel som utkast også blir det liggende mens bloggen forblir u-oppdatert enda en stund.  Men hva gjør vel det, at jeg skriver ærlig om hvordan det faktisk er?

 

Noen perioder trenger jeg mye søvn, andre perioder trenger jeg lite søvn.
Noen perioder får jeg ikke sove, andre perioder gjør jeg nesten ikke annet enn å sove.
Noen perioder sover jeg mye og fungerer bra,
noen perioder sover jeg lite og fungerer dårlig.
Noen perioder sover jeg mye og fungerer dårlig,
noen perioder sover jeg lite og fungerer bra. 

Visste du at utmattelsen jeg sliter med ikke bare handler om søvn og søvnproblemer?
Visste du at det handler mye om tåkehode, feber og influensasymptomer, hodepine og til tider kraftig migrene. Visste du at det handler mye om problemer med kortidshukommelse, problemer med å finne ord, om lys- og lydømflintlighet og mye mer.
 

Selv om livet mitt nå og de siste årene har vært mye tungt og er preget av utmattelse og alt det det innebærer så sitter jeg ikke her og har det dårlig. Det er en fortvilende situasjon, men jeg sitter ikke hjemme og synes synd i meg selv. Jeg sitter ikke her og er trist og lei. I en veldig tung periode kan jeg bli fortvilt og lei meg, men jeg holder hodet oppe for det meste og klarer å ha det veldig fint til tross. Det er mye som ikke er som før, det er mange begrensninger, men det er jo så mye jeg kan gjøre. Selv om perioden nå er dårlig, så er det ikke den verste. Selv om perioden nå er dårlig, så vet jeg det kommer en bedre. Jeg tenker ikke at dette kommer til å vare evig, selv om det til tider kan føles sånn etter så mange år. 

Bilderesultat for grow through what you go through

Jeg tenker på en helt annen måte nå enn da jeg en gang fungerte normalt. Jeg er på mange måter mer positiv. Det er så mye man kan styre ved å tenke riktig. Må man klage på trafikken, hjelper det? Må man klage på været? Været som man uansett ikke kan gjøre noe med. Hva gjør det at snøen kom litt tidligere i år? 

Prøv selv, vær oppmerksom på egne tanker en hel dag, hvordan tenker du? Hva bruker du energi på å klage på?
Og hvordan prater du til andre? Negativ energi smitter over på andre. 

Jeg er på ingen måte perfekt og har nok mine dager der jeg klager over filleting, men jeg er mye mye mer obs på det nå og tar meg gjerne i det selv. Også trenger man jo ikke å være positiv hele tiden da, det èr lov å ha en dårlig dag ;) 

Bilderesultat for making the best of what life throws at you




 

Jeg hører deg

Du tror kanskje jeg ikke hører deg?

Jeg gjør det. Jeg hører alt du sier og alt du tror og tenker og meg. 

Alle er sliten iblant, er det ikke bare å ta seg sammen?
Ta deg en dusj, da våkner du.
Hun er nok bare deprimert.
Har du prøvd å trene?
Jeg så henne her om dagen, da virket hun pigg.
Klarer hun det, da klarer hun også å jobbe!
Det er ikke rart du blir sliten, du er jo bare hjemme!
Sover du nok?
Kanskje du sover for mye?
Sover du på natta?
Er hun lat?


Jeg hører deg, fordi jeg har en på skuldra som stadig pusher meg. En som stadig forteller meg at jeg må skjerpe meg, en som forteller meg at jeg burde gjøre sånn og sånn, en som forteller meg at jeg må sove mer, sove mindre, ikke sove nå, ikke sove da... Jeg har en liten djevel på skuldra som sier at jeg må ta meg sammen, at jeg må prøve enda hardere, at jeg bare har blitt lat. Og når jeg følger rådene hans så skjønner jeg nok en gang at det ikke fins noen snarvei. 

Jeg hører deg. Fordi jeg hører faktisk kommentarer, jeg får kommentarer direkte og jeg leser kommentarer som er skrevet til sånne som meg. Sånne som meg som har havnet utenfor alt med en kronisk sykdom som gjør meg kronisk utmattet. Jeg hører deg, fordi jeg vet nå etter alle disse årene at det er få som forstår, få som vil forstå og veldig få som klarer og faktisk sette seg inn i hva sykdommen min faktisk går ut på. 

Jeg har vært redd for å sminke meg. Da blir jeg mistrodd, jeg ser jo ikke syk ut. 
Jeg har vært redd for å vise meg på butikken. Klarer jeg å gå på butikken så kan jeg jo jobbe?
Jeg har vært redd for å smile for mye, da ser jeg jo så pigg ut. 
Jeg har vært redd for å le for høyt, da må jeg jo være nesten frisk da?
Jeg har vært redd for å dele bilde av den ene turen det halvåret, for klarer jeg å gå tur så blir jeg ikke trodd neste gang jeg ligger rett ut. 

Jeg hører deg, for jeg prøver alltid å finne en enkel grunn til at det har blitt som det har blitt.

Uansett hvor hardt jeg prøver, hvor hardt jeg ønsker og drømmer meg tilbake til den jeg var, så er det alltid noen som ikke tror meg. Det er alltid noen som tror at jeg burde prøve hardere. Skjerpe meg. Ta meg sammen. Det er alltid noen som har svaret. Det er alltid noen som tror du bare er lat, som tror du ikke gidder, som tror du ikke prøver hardt nok. Det er alltid noen som tror du er deprimert eller tror du bare liker å være hjemme å gjøre ingenting. 

Det er alltid noen som tror noe, men det er få som faktisk bryr seg. Så da undrer jeg, hvorfor bryr jeg meg om hva andre tenker? Hvorfor har jeg brukt energi på å få andre til å forstå når interessen ikke engang er der? Hvorfor skal jeg bruke den lille energien jeg har på å bevise noe jeg ikke trenger å bevise? Hvorfor skal jeg være redd for å vise meg på en god dag når ingen orker å se deg på de dårlige dagene? Hvorfor skulle jeg bryr meg når ingen andre bryr seg?

Så da tenker jeg som Per Fugelli så fint sa det; 

Bilderesultat for per fugelli dikt

Jeg har et liv og det livet er NÅ. Jeg gjør det beste ut av den energien jeg har, de gode dagene og de gode periodene. Jeg kommer ikke til å gjemme meg fordi jeg er redd for hva du skal tro eller tenke. Jeg hører deg, men jeg gir faen. 

Takk kjære, for at du aldri tviler på meg. For at du holder meg i hånda og tørker tårene mine på de tyngste dagene. Takk for at du lager middag, kjører ungene i bursdager og hjelper dem med lekser de dagene jeg ikke kommer meg opp av senga. Takk for at du holder meg med selskap, for at du holder ut skravlingen min, for at du hører om drømmer, interiør og kostholdsprat. Takk for at du holder ut den dårlige humoren min. Takk for forståelse og omsorg. Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag hadde det ikke vært for alt du gjør for meg. Takk for at du holder ut og for at du fortsatt ser den jeg er bak all frustrasjonen og utmattelsen. Du er min hverdagshelt <3

Gi opp, bare litt...

I går tok det 7 timer før jeg begynte å fungere litt. I dag har det gått nye 7 timer og jeg fungerer enda ikke. Det har faktisk gått 8 timer, men jeg føler meg enda helt elendig. Er dette den perioden jeg fungerer bare litt noen timer pr. dag? Eller er det smellen etter barnebursdagen i helga? Det kan godt være en kombinasjon. Jeg har presset meg mye den siste tiden med all matlagingen. Det har blitt mye, både frivillig og ufrivillig. Jeg har kjent lenge at jeg må bremse all kjøkkenaktivitet for å ikke få en sånn smell.

Den siste uken har jeg kjent at jeg trenger en liten pause fra kosthold og hele fokuset på å bli bedre. Det er som jeg har skrevet tidligere i et innlegg, veldig altoppslukende. Det er så himla viktig for meg, jeg vil jo gjerne bli meg selv igjen og da kan jeg jo ikke gi opp! I dag kjenner jeg på en følelse av å gi litt opp, bare litt. Bare i dag. For når energien er så laber, når jeg sovner bare jeg blunker litt for lenge, da kjenner jeg at jeg vil snu ryggen til kjøkkenet og bare leve på sjokolade. Det føles så mye enklere å få energi av sjokolade ( liker å tro at det gir en slags form for energi ) enn å tappe meg for energi i forsøket på å bli bedre. Jeg vet heldigvis bedre, men det èr lov med pause, det èr lov å kjenne på håpløsheten og det èr lov å gi opp litt. Bare litt. 

Jeg kan enda få en opptur denne dagen, en liten smak av energi.. En pitteliten dose som overbeviser meg om at jeg kan klare alt jeg hadde lyst til i dag. Jeg krysser fingrene og håper at dagen enda kan reddes.

Noe å gå til, høre til noe ..

"Nå er det lenge siden du har skrevet noe på bloggen", sier samboeren mens han sjekker dato for siste innlegg. 8 dager, sier han og ser spørrende på meg. Nå har tallet blitt 12 og her kommer et innlegg!

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal forme bloggen og hvordan jeg skal bruke den. I utgangspunktet har jeg tenkt at dette ikke skal være noen dagbok. Nå har det jo i bunn og grunn akkurat det det er, men det jeg tenker på når jeg skriver dagbok er at jeg ønsker ikke å bruke den uten mål og mening. Det skal ikke være en rosablogg der jeg skriver om hva jeg har gjort i dag, hvilke klær jeg går med og hvilken sminke jeg bruker. (Det hadde uansett blitt ekstremt kjedelig da jeg går i verdens kjedeligste klær og har null peiling på sminke da, haha).

Tanken med bloggen var jo å bruke den til terapi. En plass der jeg kunne dele hvordan det egentlig er å bli satt sånn utenfor pga sykdom og hva det gjør med meg. En plass jeg kan dele reisen min mot en kanskje og forhåpentligvis friskere eller frisk hverdag. Hvis bloggen min i tillegg kan være med på å gi mer forståelse for livet med kronisk utmattelse og til og med inspirere, da ville det jo gitt meg enda mer glede over å kunne dele. 

Det å ha noe å gå til, noe man hører til, det skal man ikke ta for gitt. Jobben din for eksempel. Fridager og ferier er herlig det, men man skal være glad man har noe å gå til. Høre til noe. Og ikke minst, ha kollegaer. For hverdagen uten å ha noe å gå til og uten å høre til noe kan være veldig tom. Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg skriver det for jeg har tross alt mann og barn, hverdagen blir jo aldri tom med dem i livet mitt! <3 Men man trenger variasjon, man trenger utfordringer og følelsen av å mestre noe.

Da jeg laget meg en instagramkonto med samme navn som bloggen (imammahuset) så kjente jeg at det ga meg noe. Jeg fikk følgere, likere og litt kommentarer og kjente at det var godt å ha noe å "jobbe med". Etterhvert turte jeg også å dele mer av bloggen og det gir meg noe å kunne dele og kanskje til og med inspirere. Jeg har så lang vei å gå, fryktelig lang, og så mye å lære, men det motiverer meg når jeg deler og det gir meg et ekstra dytt for å prioritere matlaging som er så viktig for min reise. Det at jeg nå også tør å dele skrivingen som er så viktig for meg, det gir meg en slags boost og en herlig mestringsfølelse. (Men det er også litt flaut, blogg liksom...). Jeg føler jeg har noe å gå til igjen, noe å jobbe med og en utfordring som jeg liker. Det høres sikkert dumt ut for mange, men når jeg har vært hjemme så lenge så betyr det veldig mye å ha noe som er mitt, noe jeg kan jobbe med, forbedre og det at jeg samtidig får følgere på den reisen.
Også må jeg bare si at jeg setter så enormt pris på kommentarer, det gir meg også veldig mye! :)

 

Ekstra stolt ble jeg da Helene Ragnhild valgte å dele mine ord på påmeldingsskjemaet sitt for neste kurs, her . Det skal du vite Helene, det ga meg kjempemye motivasjon! Tusen takk for at du tror på meg og at du valgte mine ord <3 

 

 

Sorgen som ingen kan forstå

Så var dagen der. Dagen jeg hadde gruet meg til i lang tid. 

Siste uka har jeg reagert med sorg som jeg ikke helt skjønte selv hva var for noe i begynnelsen. Da jeg ble syk reagerte jeg også med sorg, men den sorgen kom ikke før 2-3år etter jeg ble syk da jeg forsto at jeg faktisk var syk og ikke kom til å bli frisk med det første. Det å bli kronisk syk handler jo mye om sorg, du skal lære deg å takle det "nye" livet og at alt du klarte før står nå på vent på ubestemt tid.

Bilderesultat for sorg kronisk sykdom

Jeg gikk med gråten langt opp i halsen en hel uke før. Alt ble for mye. Selv et visdomsord kunne få tårene til å trille. Jeg måtte svelge gråten før jeg gikk inn på butikken, og jeg gråt da jeg kom inn døra hjemme. Men jeg forsto ikke helt hvorfor jeg var så trist. 

Et par dager før dagen skjønte jeg hvorfor. 

Jeg hadde fjernet bursdagsdatoen min på Facebook for flere dager siden, jeg hadde stengt veggen, og dagen før da jeg la meg så kom jeg på at ingen av ungene visste at mamma har bursdag i morgen. Jeg var så opptatt av at ingen skulle vite om eller huske dagen at jeg glemte å gi barna mine muligheten til å gjøre stas på mammaen sin. For en ting er at jeg ikke ønsker oppmerksomhet på dagen, men hvis jeg skulle latt dagen gå forbi uten at ungene fikk vite det så tror jeg det hadde såret dem. De som bare vil mamma godt. De som elsker å overraske med kort, søte ord og tegninger. De som setter bursdager aller høyest. 9-åringen sto med flagget i hånda og lurte på hvorfor vi ikke flagget i dag?! Med gråten i halsen mumlet jeg at vi trenger ikke flagge for mamma. Full av sorg og skam.  For at ungene skulle se meg så trist på selve dagen og skam fordi jeg ikke tok dagen bedre. 

Jeg var 24-nesten 25 da jeg ble syk. Jeg hadde god tid. Det kom til å ordne seg. Snart. Jeg måtte bare sove litt til. Hvile litt ekstra. Prøve å komme meg. Men plutselig var dagen der. 30år. 20-årene forsvant fra meg uten at jeg fikk brukt dem til det man skal bruke dem på. Leve. Jeg mistet dem, og nå er jeg 30. For meg føltes det helt på trynet å skulle bi gratulert med det. Å ha rukket å bli 30år. Gratulerer, 20-årene som du mistet halvparten av er over, nå kan du starte 30-årene på den samme måten som du avsluttet 20-årene på. Det føltes helt feil! Det var vanskelig å si takk, så da kunne jeg like godt stenge veggen på Facebook og legge bort telefonen. Jeg ville ikke snakke med noen og jeg ville ikke se noen.

Bilderesultat for ballonger sorg

 

Jeg måtte virkelig ta meg sammen før jeg gikk opp til ungene den dagen. Jeg tørket tårene og gikk opp trappa og der satt ungene spent ved kjøkkenbordet og tegnet og skrev kort til mamma som har bursdag. Verdens fineste kort med fine ballonger og kaker, gode ord og tallet 30 skrevet stort på fremsiden. Det gjorde godt likevel. Jeg klarte å stenge av for sorgen en liten stund. 

Jeg gråt senere på dagen. Jeg gråt i bilen da vi skulle kjøre den ene i bursdagsselskap og den andre til pappaen sin. Jeg gråt da vi kom hjem og jeg gråt på nytt igjen senere. Jeg gråt så mye den dagen at jeg følte meg helt utstill på kvelden. Jeg hadde grått meg tom, men klarte å smile de to-tre siste timene av dagen. Jeg var bare glad dagen snart var over.

Bilderesultat for im not lazy im just exhausted from

 

Dagen jeg hadde gruet meg til så lenge er endelig over. Og selv om alle mente det beste med å gratulere meg med dagen så var det for meg en dag med mye sorg og da føltes det bare helt rart å si takk når jeg følte det som jeg gjorde. Nå er det lettere og jeg orker å se på blomster, kort og gaver uten å føle på sorgen. Dagene før jeg bestemte meg for å stenge veggen min på facebook var jeg usikker på om det var rett, ville jeg angre når sikkert ingen kom til å huske meg på dagen? Men når dagen kom så kjente jeg at det var helt riktig. Jeg ville ikke blåse opp dagen, jeg ville helst at ingen skulle huske på meg, men når det er sagt så var det veldig stas at de som gratulerte meg faktisk husket meg uten den påminnelsen på facebook. I tillegg fikk jeg en uventet gratulasjon som jeg satte veldig stor pris på. På en måte så ble bursdagen mer personlig, sett bort fra sorgen. De husket meg. Uten påminnelsen på facebook. Ikke så mange, men det er hvem som husket det som betyr noe. Takk for at dere husket meg, selv om jeg prøvde å skjule dagen. 

<3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#utmattelse #kronisksyk #kroniskbetennelse #kronisk #fatique #sorg #takknemlig #smilgjennomtårer #sterkere #bursdag #30år 

 

 

Å gi opp er ikke et alternativ...

Tiden står stille mens andres liv går videre. Jeg lever i en annen verden. Min egen verden. 

Jeg gikk fra den ene butikken til den andre. Det er jeg som handler i dag. Temperaturen er god, ganske varmt faktisk. De andre går i t-skjorte mens jeg prøver å gjemme meg i ullgenser. Jeg ser kanskje noen kjente fjes men jeg vil egentlig bare krympe å forsvinne. Jeg prøver å skjule meg bak den høye halsen mens jeg går mot bilen. Jeg vil ikke noen skal se den jeg har blitt. Hvem er jeg egentlig?

Jeg har forsvunnet i meg selv for lengesiden. Kjenner ikke meg selv igjen engang. "I dag ser du kvikk ut". Det spiller ikke noen rolle egentlig om jeg har en god dag eller ikke, jeg ser ikke det samme. Jeg kjenner meg selv, jeg vet hvem jeg er, og denne utgaven er ikke meg. Jeg har forsvunnet, ser du ikke det? Ser du ikke det bleke grå ansiktet mitt som gjemmer seg bak panneband og ullgenser. Ser du ikke posene jeg prøver å skjule med sminke? 

Jeg mistet meg selv gradvis etter jeg ble syk. Klærne ligger urørt i skapet og det har de gjort i flere år. De passer ikke engang. Favorittbuksene kan jeg bare glemme å få på meg, og de åletrange toppene er forlengst pakket bort. Jeg savner energien som lå over meg. Jeg savner mitt eget smil og mitt eget lett solbrune ansikt. Jeg savner meg selv og det kunne jeg aldri gjettet at jeg noen gang skulle gjøre. 

Jeg er lei av å være fanget og jeg er lei av å ikke høre til noe. Jeg er lei av å tenke på hva som kan gjøre meg bedre, hvordan jeg bør spise og hva som ikke er bra for meg. Jeg er sliten. Sliten av å være sliten og sliten av å lengte etter det gamle. Jeg kjenner jeg holder på å gi opp, men jeg kan jo ikke gi opp. Jeg kan ikke det... 

Det er fristelser rundt meg hele tiden, og hvis jeg motstår første, andre og tredje gang, så er de der også den fjerde gangen, og da klarer jeg ikke stå imot. Selv om jeg vet jeg burde. Det er så vanskelig. Jeg lengter sånn tilbake til den hverdagen jeg en gang hadde og den hverdagen jeg en gang klarte. Jeg har så stor tro på at det kommer til å skje, alt kommer til å ordne seg, men jeg er så sliten. Det virker så fjernt, men samtidig så mulig. Jeg vet det er mulig. Jeg skulle så gjerne slått slitenheten på pause mens jeg kunne spist meg frisk. Brukt all energi på matlaging, eksperimentering på kjøkkenet, og turer i frisk luft. Uten å være sliten. Uten å være trøtt. 

Jeg er så himla engasjert i kosthold og helse og hvordan man kan spise seg frisk, men det er også altoppslukende. Jeg bruker mye energi bare på å lese, forstå, "studere", lese mer og følge alle de flinke menneskene som ønsker å lære andre om kosthold og helse. Og mens jeg lærer så skal jeg prøve noe nytt på kjøkkenet. Eksperimentere, feile, prøve på nytt. Jeg kan ikke slutte, jeg må bare stå i det. Kjempe. Være sterk. For jeg tror på kosthold, jeg tror jeg kan bli frisk en dag. Men jeg må ikke gi opp. 

Sånne som meg blir ofte stemplet late, og det kommer av uvitenhet. Visste du at mange dager er jeg så trøtt at jeg sovner hvis jeg setter meg, selv om jeg nettopp har sovet 12timer - vet du hva jeg gjør da, som regel? Jeg rydder. Jeg gjør alt jeg kan for å fokusere på noe annet. Jeg tør ikke sette meg, jeg vil ikke sette meg. Det hjelper å lure seg selv noen dager, men presser jeg meg for lenge så blir jeg dårlig. Og da blir jeg sengeliggende enten jeg vil eller ikke. 

Bilderesultat for i feel like i am gasping for air

Ikke i dag, jeg er så trøtt. Jeg må bare våkne litt først. Sove litt. Jeg må bli litt bedre. Tiden går. Årene går. Og jeg venter. Jeg blir ikke bedre, ting blir ikke som før og når jeg ser år etter år går forbi mens livet står stille så kjenner jeg panikken tar meg. Så mens "du" sitter der og tror jeg bare er lat, tror jeg bare ikke gidder, tror jeg er deprimert eller er arbeidssky, så sitter jeg her og lengter tilbake til det "du" ønsker ferie fra. Hverdag, jobb, skole... Det jeg kaller livet. 

Bilderesultat for do you ever miss yourself

Den siste uka har vært tung. Jeg har greie dager, selv om jeg er både sliten og trøtt, så er dagene helt greie. Men de har likevel vært tunge fordi jeg ser årene går, årstidene endrer seg, ungene vokser og her sitter jeg. Venter på at livet skal begynne mens årene går. 

I dag spiste jeg kake til frokost.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#skriveterapi #utmattelse #lekktarm #ulcerøskolitt #sliten #kronisk #utmattelse #livet #tiden #år #optimistisk #motivert #kake
 

Hvorfor jeg velger å dele

Hvorfor velger jeg å skrive åpent? 

I begynnelsen hadde jeg et enormt behov for å forklare. Det behovet har lagt seg litt nå, fokuset mitt nå er kanskje mer at det er godt å si sannheten og la skammen gå sin vei. For skammen har vært enormt tung å bære på mens jeg følte alle rundt meg så ned på meg. Mulig det enda føles sånn, men da føles det i iallefall godt å sprekke bobla litt. Ja, kall det gjerne å forklare seg.

Det ble en lang og uforberedt reise som etterhvert ble enormt ensom. Hvor ble det av alle? 

Jeg har skrevet mye disse årene. Noe har jeg delt, mye har jeg gjemt. Noe har jeg i usikkerhet slettet etter jeg har delt. Hva ville andre tenke om meg? Var jeg for sytete? Jeg ville ikke virke oppmerksomhetssyk og jeg ville ikke at folk skulle tro jeg ville de skulle synes synd på meg. Det var godt å få tilbakemeldinger men jeg fikk klump i magen av hjerter. Jeg satte pris på hvert eneste hjerte, men det føltes feil, det er ikke jeg som trenger hjerter. 

Da jeg begynte å dele denne siden så var jeg livredd for hvem som skulle lese og hva de ville tenke, og det er jeg enda. Delte eller deler jeg er det ingen vei tilbake og hvis jeg angret eller angrer da, så visste og vet allerede for mange. Jeg har hele tiden skjønt at jeg har behov for å dele som en del av terapien som ligger i skrivingen, men jeg var ikke klar. Det tok meg et år etter jeg begynte å skrive her før jeg turte å dele med den første personen. Jeg har delt med flere siden da og det jeg ikke visste da var at det kom til å føltes som en enorm lettelse. En befrielse som virkelig fikk meg til å slippe skuldrene fra taket. 

For er det virkelig bedre at ingen vet? Jeg vil ha forståelse for at jeg må avlyse, for at jeg ikke kan gi svar før rett før, for at jeg ikke kan ditt og datt og for at jeg har falt helt av. 

Jeg følte etterhvert at jeg levde to liv. Det var det ene livet utenfor døra, de gode dagene og periodene, eller de dagene jeg latet som ingenting. Også var det sannheten som ingen så. Alle dagene, ukene, månedene og årene hjemme. Alt det ingen så og forsto, alt jeg sluttet å prate om fordi ingen forsto likevel. Det er også en av grunnene til at det føles befriende å dele, fordi jeg orker ikke å late som ingenting lenger. Det er lettere hvis jeg slipper å forklare, lettere hvis jeg slipper å holde tilbake et men i samtaler, lettere hvis jeg blir forstått den gangen jeg må si nei, må avlyse eller utsette. 

Jeg har meldt meg inn i grupper ol. i sosiale medier der jeg følger andre som deler og forteller. Folk som deler av sitt for å spre kunnskap og fakta, for fordommer kommer gjerne av uvitenhet. Det har for meg hjulpet meg mye å høre om andre som forteller "min historie", en historie jeg kunne kjenne meg igjen i, og andre som har opplevd og opplever det samme som meg. For uansett hvor alene jeg føler meg, så er jeg faktisk ikke det.

Jeg har kommet frem til at å dele vil ikke gjøre noen skade. De få tilbakemeldingene jeg har fått har vært vært tvert i mot det jeg trodde. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet, men at flere skulle oppfordre meg til å faktisk fortsette å skrive og fortsette å dele med flere, det var både godt og overraskende å høre. I tillegg fikk jeg høre at de fikk mer forståelse, mer enn de hadde forstått før, og da tenker jeg at jeg har oppnådd litt av det jeg ønsket. 

Men så er det sånn da, at jeg har en liten djevel på skuldra som forteller meg at ingen bryr seg, og hvorfor i all verden skulle noen orke å lese det jeg skriver?

Vel, jeg trenger ikke at noen skal bry seg mer. Jeg har og hadde behov for å bli hørt, og jeg hadde og har behov for å si fra. Jeg trenger ikke å høre hva andre tror og mener, jeg vil bare si det som det er og ha slutt på andres konklusjoner om min helse. Samtidig så håper jeg kanskje at andre som trenger det kanskje finner veien inn hit og forstår mer hvordan det er for en å leve med autoimmun sykdom, såkalt "lekk tarm" (les mer om det herherher og her) og kronisk utmattelse. Kanskje akkurat du som leser selv kjenner deg igjen i det jeg skriver. Kanskje du som leser har en venn som sliter med utmattelse? En venn du gjerne vil forstå litt bedre, men du vet ikke hvordan. Kanskje mine ord kan hjelpe andre til å forstå mer, enten seg selv eller andre. Nå prater djevelen på skuldra til meg igjen, spør hvorfor mine ord skulle hjelpe andre, pfh! Jeg blåser han bort og tenker at av og til må man bare ha tro på seg selv når ingen andre gjør det og heller våge seg litt ut av "komfortsonen". 

En annen viktig grunn til at jeg deler er for å bygge motivasjonen min til å holde ut mens jeg prøver å spise meg frisk. På Instagram er jeg under samme navn som her, imammahuset, og der ønsker jeg følgere på reisen min. For spørsmålet er, kan jeg virkelig spise meg frisk? Legene sier nei, men jeg tenker at, ja absolutt, med den kunnskapen jeg har samlet så er jeg sikker nok til at jeg tør å si et høyt og tydelig JA, jeg tror det. Og med den ene og andre som trykker følger så kjenner jeg presset. Presset til å ikke gi opp og presset til å ta de rette valgene. Jeg later som at alle følgerne og alle likere er heiagjengen min og jeg kan ikke gjøre annet enn å stå i det løpet ut. Jeg deler for å styrke selvtilitt, vilje og motivasjon, for jeg har en helvetes lang vei foran meg, og da trenger jeg støtte. Noen som heier på meg. Tror på meg. Samtidig så følger jeg selv mange som er på samme reise som meg, og andre mennesker som er kjempedyktige med kosthold, og det motiverer veldig!

Jeg velger å dele for min egen del, men også for andre. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg vet at vi er allerede en alt for stor gjeng som går rundt med samme sykdommer og plager, samme utfordringer, de samme hindringene og vi møter alle de samme fordommene. La oss gruse fordommene mens vi jakter på livet, kuren og de små gledene. For meg er det en liten seier at jeg tør å dele når jeg egentlig ikke tør, og det gir meg en ekstra dytt for å tro at dette skal gå bra, dette klarer jeg!

EN DAG ... EN DAG!

Natta for min del var nærmere 14 timer lang. Jeg tok på meg den samme buksa fra dagen før, den vide og behagelige, fulle av malingsflekker. Videre tar jeg på meg sokker og store lester. Jeg som alltid fryser elsker lester. Resten henger på knaggen så da tar jeg på meg gårdagens topp, tskjorte og hettejakke. Håret går opp i ett strikk som vanlig før jeg pusser tennene. 

Jeg hentet meg et glass med vann og masse isbiter og satte meg foran laptopen og trykker litt før jeg legger merke til resten av gårdagen som ligger utover kjøkkenbenkene og spisebordet. Jeg orket ikke ta det før jeg la meg, jeg var så kvalm og trøtt. Hele gårdagen var jeg trøtt, til tross for mange timer søvn gjennom natta så klarte jeg liksom aldri å våkne. Jeg følte det var et fornuftig valg å la det være til i dag, selv om jeg hater å stå opp til rotete kjøkkenbenker. Jeg var i grei nok form så jeg tok ut av oppvaskmaskinen, satte inn kopper og kar fra dagen før og vasket benken. Poff, tom for energi før jeg var ferdig. Jeg skulle egentlig ta litt mer småpirk før jeg sa meg fornøyd, men sånn er det. Fikk i allefall et ryddig nok kjøkken. 

I dag har vært en sånn dag der fortvilelsen har revet litt ekstra hardt i meg. En sånn dag der tårene presset på hele dagen. Kvalme, hodepine og ubehag i kroppen hele dagen, for å ikke snakke om den tunge kroppen som jeg såvidt orket å holde oppe. Fortvilelsen har lettet litt nå, det hjelper å få ut frustrasjonen og det hjelper med en forståelsesfull samboer som stryker meg på ryggen og klemmer meg litt ekstra. 

Jeg føler egentlig ikke jeg kan klage, det finnes folk som er enda hardere rammet av utmattelse enn det jeg er, for å ta et eksempel. Folk som er totalt lammet av utmattelsen, og de som ligger i totalt mørke hele tiden, helt skjermet for livet utenfor. Det er alltid noen som har det verre, og det fins alltid noe å være takknemlig for! Jeg er fks. takknemlig for at jeg har en samboer som forstår. Hadde det ikke vært for han og alt han har hjulpet meg med de siste årene så hadde jeg aldri vært der jeg er i dag, takket være han har jeg perioder jeg kan kalle gode. 

Det som er så frustrerende, som jeg prøver å sile ut, det er at det er så lett for andre å tro noe annet. Lage sin egen konklusjon eller å tro at et smil betyr at alt er bra. Det å høre at andre tror du bare er deprimert, at du bare må gjøre sånn og sånn så blir alt bedre.. Det å ikke bli trodd av de du egentlig tok for gitt skulle tro deg... Det å ikke få hjelp og støtte fra de du trodde skulle være der... det er vel kanskje det som har satt dypest spor hos meg. Heldigvis har jeg lært meg å sile ut akkurat det. Jeg har lært meg å omgås med de som tror meg, mennesker som gir meg energi.

Bilderesultat for quote its during the worst times

Jeg tør mer og mer å vise sannheten, og jeg slipper skammen mer og mer. Jeg er overrasket over hvor befriende det har vært å tørre å dele bloggen med de få jeg har delt med. Det har vært vanskelig å late som ingenting så lenge. Jeg trodde jo aldri at det skulle vare i flere år dette. Det ble vanskelig å ha samtaler med folk merket jeg, "normale" samtaler med et men som jeg ikke turte å si høyt. Samtalene eller diskusjonene om hverdag, mas og kjas. Det ble til at jeg bare latet som, også satt jeg igjen og følte at jeg kamuflerte sannheten. For hvem prøvde jeg egentlig å lure? Og var det verdt det? I 5 år har jeg levd med utmattelse, i forskjellig grad i forskjellige perioder eller dager, 5 år der jeg har jaktet på en ny måte å leve på. 5 år der jeg har prøvd å late som alt var normalt, og hvis du som leser kjenner meg og synes det virker rart alt jeg skriver, ja da har jeg gjort en god jobb i å late som ingenting. 

Bilderesultat for quote im acting like im okay

Jeg er så ufattelig glad for at samboeren min ble kjent med meg før jeg ble syk. Han vet hvordan jeg egentlig er, han vet hva drømmen og målet er. For de som ikke kjenner meg fra før jeg ble syk så er jeg kanskje bare den som går hjemme, ikke utretter noe, ikke orker noe, hun late? 

Da jeg møtte samboeren min elsket jeg trening. Jeg var alltid på tur til eller fra trening og jeg kunne nesten ikke vente med å trene. Jeg elsket å løpe og jeg elsket å sykle. Ungene synes sikkert det er rart å høre meg fortelle om da mamma pleide å sykle med dem sittende i sykkelvogna. Mamma som er så sliten. Det vrir seg inni meg hver gang 2- snart 3åringen spør om jeg er sliten. Det er jo ikke rart hun spør, noe annet ville kanskje vært rart, men det er ikke slik jeg vil hun skal se mamman sin. Jeg har en videosnutt fra da gutten min på 9 var 2år gammel der han prøvde å ta armhevinger. Han hadde sett meg gjøre det og ville gjøre det samme.. Jeg ser innimellom tilbake på livet før i bilder, det er på en måte godt å se hvordan det var. Hvordan jeg egentlig er og hvordan det en dag igjen kan bli. Trening da var hovedsakelig løping, og da interessen for styrketrening virkelig meldte seg så var jeg allerede for utmattet til å trene. Selv om jeg prøvde. Flere ganger. (Jeg kjøpte meg faktisk treningsbenk m/vektstang da jeg var på det mest dårlige. Jeg trodde jo det skulle gå over snart) Det gikk såpass dårlig at jeg har ikke turt å prøve igjen etter sist gang for 2 år siden. Nå har jeg lært at jeg har et overstimulert immunforsvar som står på høygir hele tiden, og ved å trene så blir jeg enda mer utmattet fordi jeg trenger unormal lang tid på restitusjon. Jeg kan ikke så mye om dette, men tipsene fører meg inn på bloggen til denne dama her

Det er godt at det finnes et bedre svar på hvorfor det har blitt sånn og sånn, og det er nettopp derfor jeg stadig gikk til legen og ville ha svar. Jeg ga meg ikke, at det bare er sånn var ikke godt nok for meg, jeg måtte vite HVORFOR! Jeg måtte ha en løsning å jobbe etter, og det er det jeg har gjort alle disse årene. Jeg vet ikke hvordan det så ut for andre det at jeg stadig gikk til legen og var besatt av å finne svar på hvorfor det hadde blitt som det var. Jeg krevde å få ta all slags blodprøver og det var ganger jeg gråt da blodprøvene var normale. Jeg var så desperat etter å finne noe å jobbe med, om bare en blodprøve kunne vise noe feil så kanskje det var noe jeg kunne gjøre. Ikke søren om jeg kom til å godta at det bare er sånn, noe måtte da hjelpe!! For det èr ikke normalt at en 24-25åring er utmattet som jeg ble, og heldigvis hadde jeg opplevd voksenlivet med barn, jobb og hverdag før jeg ble syk for da visste jeg hva normalen var! 

I dag har jeg funnet mange svar som jeg kan jobbe med, men det har tatt meg alle disse årene. Og svarene jeg har kommet frem til har jeg funnet på egenhånd, uten hjelp fra leger. Jeg selv har betalt for bøker, kurs, og dyr helsekost for å gjøre alt jeg kan for å bli frisk igjen, og jeg kommer til å bruke flere tusen fremover også på det samme. Jeg vet folk som blir sint når jeg eller andre med kronisk sykdom påstår de kan bli friske, men jeg tror på det, og det har jeg tenkt å bevise. Jobben må jeg gjøre selv, men jeg skulle ønske vi hadde kommet litt lenger i 2017 slik at det var mulig å få hjelp og oppfølging og tilrettelegging av lege og NAV når man skal spise seg frisk, men sånn er det ikke i dag. For leger er det bare en ting som gjelder, og det er medisiner. (Heldigvis er det mange leger som har skjønt dette med kosthold så jeg skal ikke skjære alle over èn kam. Jeg har bare ikke møtt den legen selv enda).

Jeg har ingen som kan hjelpe meg med å koke kraft, fermentere, bake surdeigsbrød og lage sunne middager fra bunnen av, og jeg har ingen andre til å ta husarbeid og husvask mens jeg konsentrerer meg om det viktigste i livet akkurat nå, å bli frisk! 
Den dagen jeg kan kalle meg frisk,
den dagen jeg kan løpe igjen uten å må betale for det,
den dagen jeg endelig kan starte på treningsprogrammet jeg har betalt flere tusen for fra ElitePT,
den dagen jeg kan dra på turer med ungene og ha hverdager sammen med dem med overskudd istedet for underskudd,
da kan jeg knytte nevene og si JEG KLARTE DET! 
Men det er opp til meg. Jobben må jeg gjøre, og jobben i seg selv koster meg masse energi. 

Bilderesultat for quote i did it

 


 

Noen av innleggene jeg skriver bruker jeg flere dager på, så "i dag" kan godt være både i dag, for tre dager siden eller en uke siden.
Dette innlegget begynte jeg på for 2 dager siden.

 

#utmattelse #energi #fortvilelse #kvalme #hodepine #ubehag #trøtt #sliten #takknemlig #trening #drømmer #normalen #livet #svar #girikkeopp #spisesegfrisk #løsning #jobb #kosthold #ididit

Enkel men SÅ GOD!

Tenkte jeg skulle dele min dille for tiden :)

Jeg elsker, simpelthen elsker smaken av Chorizo, Strandaskinke og Pesto! Men obs - det er ganske mektig. Det blir mye fett av Chorizo-pølsa, men herregud og fader det er godt spør du meg!

Som bunn brukte jeg BFree fra glutenfri-hylla på Rema. Det er 4stk. i pakken til 49,- Svindyrt spør du meg, men jeg måtte bare prøve denne ene gangen så da fikk det bare være. Jeg skal prøve meg på kikertbunn som Helene Ragnhild tipset om nylig, må bare kjøpe kikertmel først :) 
 

Jeg blander sammen ​Crème Fraîche og div.krydder (feks. salt, pepper, basilikum, chili osv.) og smører det utover lefsa. Så drysser jeg et tynt lag med ost, og topper med Chorizo, Strandaskinke, biter av mozarella og klatter på med pesto. Her brukte jeg butikkjøpt pesto men burde absolutt ha laget selv. Det har jeg faktisk ikke gjort før, jeg ser jo i oppskrifter at det ikke er noe hokus pokus så det skal jeg gjøre snart :)

Det er så godt, og det er så himla lettvint og fort gjort! Steker de på.. tja, 150-200grader til de ser ferdige ut ;)
Har ikke tatt tiden, men det tar ikke mange minuttene :)

 

Stakkars unger?

Går det bra mamma?

Det er 9-åringen som spør. Like bak står søstern på 6 og lurer på det samme. Jada, svarer jeg med et lite smil. Jeg hater ordet sliten som de hører alt for ofte, men jeg må bare si det som det er; det går bra, mamma er bare veldig sliten for tiden. Men det blir bedre vet dere. 9-åringen stryker på meg og sier han vet, det går bra. Jeg kan hjelpe deg, jeg. Sånn som i går da jeg tok av bordet. (Jeg hadde sovnet og da jeg våknet hadde han tatt av bordet etter middagen).

Dagene er opphakket og jeg veksler mellom soving eller hvile. Jeg kunne lett sovet et døgn i strekk, men det kan jeg jo ikke. Jeg blir mer og mer sliten for hver dag som går, orker mindre og mindre. Overgangen blir litt mindre brutal når det skjer sånn gradvis så da rekker jeg egentlig ikke å reagere med skuffelse. Og godt er det, for skuffelsen er tung å bære ilag med den dårlige samvittigheten.

Det er litt trist egentlig hvor vant jeg har blitt til å fungere dårlig. Jeg forventer lite og kaller det opptur når jeg orker å lage middag. For så vant med lite energi er jeg at jeg tror jeg er mye bedre hvis jeg orker noe annet enn å bare ligge på lading. Nå hadde jeg to lange gode perioder i sommer og jeg ble jo godt vant da også. Jeg lever meg inn i en boble i slike perioder. Jeg glemmer å leve, alt jeg tenker på er å få ryddet hjemmet og få unna mest mulig før jeg blir dårlig igjen. Tanken er selvfølgelig at NÅ blir jeg bedre, for det skal ikke mer enn en uke til for at jeg begynner å tro det. Jeg vet jo at det ikke stemmer, såpass mange ganger har jeg blitt skuffet at jeg har jo egentlig lært, men disse forhåpningene kan man ikke gjøre så mye med. Det er jo en merkelig situasjon å gå fra å være helt kake i lange perioder til og plutselig ha energi til og både rydde å vaske. Jeg setter liksom skyggelappene på og prøver å få gjort alt jeg ikke klarer med ellers.

Det var så godt å få et ryddigere hjem i sommer. Tanken på å kunne ta imot besøk uten å måtte bruke energi på å rydde det jeg egentlig ikke klarer med i dårlige perioder, den var god. Slik vil jeg ha det. Men hvem er det jeg prøver å lure? Jeg husker på mitt aller verste, da jeg var alene med to små barn og prøvde å fungere i jobb, hjemme og som mamma. Jeg klarte jo ikke med husarbeidet. Det kunne stå oppvask på benkene fra en uke, og når benkene var fulle så dyttet jeg bare de brukte tallerkenene til sides neste gang vi skulle sitte ved bordet å spise. Jeg klarte ikke rydde opp, og middagen vi satt der og spiste var det såvidt jeg klarte å lage. Den kostet meg ubeskrivelig mye energi og helt sikkert tårer også. Det var ofte jeg satt på gulvet og gråt mens ungene lekte uvitende i stua. Jeg klarte på en eller annen måte å "ta meg sammen" å få den middagen på bordet. Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte bare bite tennene sammen. (Det skal sies det ble mange lettvinte middager da).

Det kunne ta flere uker mellom hver klesvask og jeg maktet ikke å gå med søplet. Jeg hadde full fokus på ungene og brukte mer energi på dem enn jeg egentlig hadde. Det viktigste var at de var rene og pene så fikk bare resten se ut som det gjorde. Men jeg skjemtes, å gud som jeg skjemtes.

Jeg låste alltid døra, og ringte det på så fikk jeg panikk. Jeg hadde så enormt behov for besøk men jeg var samtidig livredd for at noen skulle finne på å komme. Jeg hadde jo ikke energi til å rydde. Når ungene var i seng på kvelden så gikk jeg i koma. Alt sto urørt på benkene enda en dag, søplet hang på skapdørene for søppelbøttene i skapet var jo fulle for lengst. Jeg hadde virkelig ingen energi til å rydde, og egentlig burde jeg bare tatt imot besøk akkurat slik huset var for det viste jo bare hvor desperat og håpløs situasjonen var. Men istedet kamuflerte jeg det. Jeg skjulte det og skjemtes som en hund. Og spurte noen hvordan det gikk, jo da svarte jeg; "jotakk, bare bra!". I dag angrer jeg på at jeg kamuflerte sannheten, men hadde jeg spolt tiden tilbake til de helvetesårene jeg var alene, hadde jeg gjort det igjen? Helt sikkert. Man skal jo ikke klage og man skal jo vertfall ikke være til bry.

Det var ikke så ofte jeg ba om hjelp, selv om jeg kunne gå i flere timer å tenke at nå måtte jeg be om hjelp, men jeg presset meg hele tiden til å holde ut. Jeg tenkte at jeg ikke skulle mase, skulle ikke være til bry. Det var så skammelig, skulle jeg virkelig ikke klare meg med husarbeid og barna mine selv, måtte jeg virkelig ha hjelp til det? Jeg sammenlignet meg med andre friske mennesker og tenkte at klarer de det, så må jeg også klare det. Jeg innså ikke selv at jeg ikke var frisk og at jeg faktisk trengte hjelp for å ikke bli sykere. Det hendte seg likevel at jeg ba om hjelp av og til, og da var jeg desperat og hadde gjerne presset meg selv i mange timer i håp om å ikke ta den telefonen. Ofte passet det ikke og da jeg fikk et nei da så brøt jeg sammen, men jeg klarte alltid å reise meg igjen. Jeg måtte jo det, for barna sin del. De ga meg den styrken jeg trengte for å komme meg gjennom de verste tidene. 

Jeg husker en av mine desperate forsøk på å forklare hvor ille det var, og gjerne når jeg ba om hjelp. Det er med stor skam jeg skriver det, men det er sannheten. Det var dager der jeg ikke klarte å få på meg klærne og ikke orket å stelle meg. Ikke en gang tannpussen orket jeg. Jeg prioriterte å få barna stelt, mer enn det klarte jeg ikke. Jeg fikk på TV og veltet om i sofaen med morgenkåpen på. Jeg prøvde å våkne skikkelig, reiste meg opp og tenkte at jeg måtte skjerpe meg. Men den ekstreme utmattelsen var ikke til å holde ut, jeg klarte ikke å våkne, det gikk bare ikke. Jeg prøvde og prøvde, men jeg sovnet hele tiden. Slik kunne jeg holde på frem til langt utpå ettermiddagen, det eneste jeg klarte å presse meg til var å lage mat til ungene. Som jeg serverte fremfor TV. Barnevakten. Og da jeg tok den telefonen for å be om hjelp og sa hvordan det var, at jeg sov og sov og hadde ikke gjort annet den dagen mens ungene så TV. Da var svaret: stakkars unger! 

Stakkars unger? Var det synd i barna mine? Var det synd i dem som hadde meg som mor?
Var jeg en dårlig mamma?

Skammen ble enda tyngre å bære på, og jeg kamuflerte sannheten enda mer. Innerst inne visste jeg at ungene hadde det bra, selv om jeg prøvde å si til meg selv at jeg ikke var en god nok mamma. Hver dag var ikke så ille at jeg bare sov, men hver dag var en kamp, med noen få unntak. Jeg satte barna fremfor meg selv og jeg var villig til å gjøre hva som helst for dem. Og det gjorde jeg. Ikke ett arrangement lot jeg gå forbi uten at de fikk delta. Vi gikk i tog på 17.mai, jeg var med på påskefrokoster, grilling og dugnad i barnehagen. Den drivkraften ungene ga meg er for meg et mysterium, noe magisk jeg ikke klarer å forstå. Men det gikk, takket være dem. Og jeg er så evig takknemlig for at jeg hadde ungene den tiden, selv om jeg brukte mye mer energi enn jeg hadde og selv om jeg presset meg mer enn hva som var sunt. De holdt meg levende når jeg følte meg som levende død.

Jeg tror, at selv om de var så "uheldig" å få en mamma som ble kronisk utmattet, så har de lært noe av det som de kan ta med seg videre i livet. Egenskaper de kommer langt med, og jeg er overbevist om at de egenskapene er styrket nettopp fordi de hadde og har en syk mamma. En mamma som ikke alltid fungerer så bra. De er omsorgsfulle, de har medlidenhet, de viser hensyn og de vet å hjelpe til. Og på en eller annen måte så har de lært seg å se gjennom meg når jeg prøver å skjule når jeg er så sliten at jeg holder på å knekke sammen. Da kommer de bort til meg, stryker på meg og gir meg en klem og sier at det går bra, mamma. Jeg vet ikke hvordan de plukker det opp, for jeg er flink til å kamuflere det, men de ser tvers gjennom meg. Jeg har hatt så mange sterke øyeblikk sammen med dem der de har overrasket meg sånn over sin tilstedeværelse og omsorg. 

Når jeg nå spør de om den tiden det var verst så vet de ikke alltid hva jeg prater om. De kan huske dager, øyeblikk og ting vi gjorde, men de husker ikke meg som utmattet. Det at de ikke husker det på samme måte som meg er noe jeg klapper meg selv på skuldra for. Jeg gjorde en god jobb til tross for at det var de verste to årene i hele mitt liv. To år som jeg såvidt klarer å snakke om. Så var jeg ikke så dårlig mamma likevel da, til tross for alt. De har jo bare en mamma, de har ikke noe å sammenligne med. Det er kun jeg som sammenligner og ser på Facebook at andre drar på fjellturer, strandturer og skogsturer. Det er bare jeg som setter kravene til meg selv mens jeg sammenligner meg med andre og tror at det er det som skal til for å være en god forelder. Å være en god forelder trenger ikke bety turer hver søndag, aktiviteter hver helg og baking hver onsdag. Det er ungene bevis på. Jeg trenger ikke sammenligne, eller høre på at andre sier "stakkars unger", det er ungene jeg skal se på. To friske barn som alltid har vært og alltid er blid. To barn som har en enorm omsorg og forståelse. To lykkelige barn som trives akkurat slik de har det, og som stadig sier de tre magiske ordene til meg; verdens beste mamma! For hvem er du som synes synd på barna mine, eller sosiale medier som forteller meg at jeg ikke er god nok, for jeg har nemlig to barn her som kaller meg verdens beste mamma, og for meg så er det det største beviset på at jeg duger. Selv om jeg er utmattet. Selv om jeg ikke orker turer hver søndag. Selv om jeg ikke er veldig aktiv. Jeg er god nok, og vi er heldige som har hverandre. Sammen klarer vi resten.

( I dag har jeg tre barn, men nevner bare to av dem i teksten siden det var fra tiden før jeg ble trebarnsmor )

 

#utmattet #kroniskutmattelse #personlig #stakkars #unger #mamma #verdensbestemamma #skam 

 

Lag deg ei rutine ✓

Lister er min greie! Jeg skriver pakkeliste, huskeliste, To Do-lister og div. lister med forskjellige mål. Nå har jeg igjen laget meg en liste som jeg håper skal hjelpe meg til å få en skikkelig bra rutine på tilskudd! 

Jeg er flink i perioder, men periode-flink er ikke bra nok! Ikke når jeg har så mye jeg må jobbe med for å kanskje klare å bli frisk en dag. Tilskudd alene gjør meg ikke frisk, men det er en viktig del av hele bildet som jeg ønsker å få på plass. 

Tilskudd av Rein Lever er som et multivitamin som jeg tar/skal ta 4 kapsler av om dag. Helene Ragnhild har skrevet så bra om dette, les mer her :)
Jeg har i flere år før jeg ble syk hatt lave jernlagre som stadig måtte fylles på, men etter jeg ble syk så har ikke tarmen klart å ta opp jern så da har jeg fått jern intravenøst (selv om verdiene steg etter iv, så merket jeg ingenting på energien dessverre). Flere har hatt kjempeeffekt av kapslene fra Rein Styrke, jernlagrene fylles godt opp så denne fortsetter jeg med til jernlagrene mine er happy :)

 

Sammen med Rein Styrke, som du forresten kan kjøpe her , tar jeg tilskudd av D-vitamin. Jeg kjøper denne som er høydose. I Norge er nedre grense på D-vitamin latterlig lav, og øvre grense er enda mer latterlig. Den jeg tar inneholder 5000iu, dvs. at en pille inneholder like mye som over 6 D-vitamin piller kjøpt i Norge. 

Nylig fikk jeg en boks C-vitamin i posten fra iherb, og i likhet med D-vitaminene jeg tar så er også denne i høydose. 
Jeg bestilte høydose også av denne etter jeg leste en artikkel i Helsemagasinet Vitenskap og Fornuft (forresten et blad jeg bare  abonnere på!). Jeg deler likegodt hele artikkelen om C-vitamin her: 

Dette er så himla interessant !! 

Omega 3, tran, da tar jeg for tiden Omega Cure som kan kjøpes her. Norges reneste og ferskeste olje som smaker helt fantastisk! Tenk å kunne blande tran i smoothien? Denne smaker ikke en gang tran, det er en helt annen opplevelse enn det man forbinder med tran. Ungene gaper høyt over skjeen og ber om mer, er det ikke fantastisk? 


Det var samboeren min som foreslo akkurat denne listen, og idèen var jo super. Her er fokuset å få i meg viktige tilskudd og sette et kryss for hver dag jeg har tatt tilskuddene. Jeg vil ha skikkelig rutine på dette så gir meg derfor god tid før jeg kan si den sitter, en uke er ikke nok. Når denne rutinen sitter skal jeg lage nytt skjema med en til viktig rutine :)

Lag deg en liste og gjør det samme vel? Så heier vi på hverandre! :) #lagdegeirutine
 

 

#rutine #tilskudd #vitaminer #reinstyrke #omega3 #Dvitamin #Cvitamin #magnesium #collagen 

Bor Karius og Baktus i tarmen din?

Jeg vet at veien til en frisk hverdag er lang. Og hver gang jeg skriver om meg selv som syk så tenker jeg at andre kanskje tenker, syk? Hun er da ikke syk. Jeg liker ikke å kalle meg selv syk og jeg tenker egentlig ikke på meg selv som syk. Likevel blir det kanskje feil å si at jeg ikke er det, for jeg ble jo faktisk syk i 2012 og siden da har alt forandret seg. Jeg ser på meg selv som mindre fungerende. Det føles mer passende å si :)
Jeg vet at alt kan forandre seg tilbake til det det var, eller - fremover. I rett retning. Jeg vet at veien til en frisk hverdag er lang, og jeg vet at det er mulig, men kommer jeg til å klare det?

Image result for can i do it quote

 

Vet du at tarmen er som vår 2. hjerne? (Det fins mye forskning om dette, bare ta et raskt søk på google så finner du mye interessant) Fungerer ikke tarmen optimalt så fungerer heller ikke hjernen optimalt. Jeg sliter for eksempel med konsentrasjonen, med hukommelsen og med å finne ord. Det er pinlig, for utad kan jeg rett og slett virke dum når jeg ikke klarer å forstå spillereglene i et spill, eller når jeg ikke forstår hva du prøver å si fordi ordene flyter rundt hverandre og jeg ikke klarer å konsentrere meg nok til å forstå hva som faktisk blir sagt. Jeg sliter med at jeg husker dårlig, jeg har et elendig korttidsminne. Jeg glemmer stadig hva jeg skal si når jeg akkurat skulle til å si det, jeg glemmer hva jeg skulle gjøre og jeg glemmer hvor jeg skulle. Det er ikke bare pinlig, det er veldig frustrerende, og jeg føler meg ofte som en tosk.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg mister det jeg skulle til å si, men så kniper jeg igjen øynene og prøver å finne tilbake til det; "hysj, vent... ikke si noe", pleier jeg å si mens jeg prøver å finne tilbake til det jeg skulle si. Som regel er det borte, men innimellom så kommer det tilbake og noen ganger får jeg sagt det, men like ofte så glipper det på nytt akkurat når jeg skulle til å si det. 

Jeg kan ha en samtale med samboeren min, og i de verste periodene der jeg ikke klarer å henge med (for det varierer av grad det òg), må jeg til tider stoppe han å be han prate sakte med pauser så jeg får tenke over det som ble sagt før han fortsetter videre. Noen ganger må jeg bare stoppe han helt, jeg klarer ikke henge med og det blir så mye at det renner liksom over. Det er overveldende, frustrerende og flaut. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare, men det føles akkurat sånn - at det renner over. Det er som om at alle ord blir puttet i en boks og tømt over hodet på meg mens "alle" forventer at jeg skal stable ordene i riktig rekkefølge på no time. Det går ikke, og mens "alle" står rundt meg og venter på at jeg skal reagere, svare, si noe... da får jeg panikk. Kjenner det er flaut å skrive om det, men jeg tenker at de som har opplevd utmattelse og autoimmun(e) sykdom(er) over flere år, det kjenner seg mest sannsynlig igjen. 

Image result for tarmen er vår 2.hjerne(Den neste boka jeg skal kjøpe)

Visste du, at med en tarm i ubalanse, en lekk tarm, en tarm med overvekst av candida , så påvirker det hjernen din og valgene du tar? Disse dårlige bakteriene er som Karius og Baktus, de elsker sukker og raske karbohydrater! De trenger det for å overleve og for å bli flere, og de påvirker valgene du tar. De trenger at du tar det valget om den loffen med sirup på og skriker og gnåler om det dagen lang! Vi vil ha mer, vi vil ha mer!

 

Nei, Karius, vi har hogget og hakket i hele dag, nå er jammen huset vårt stort nok syns jeg! 
Nei Baktus-far, vi må ha det mye større. Så mye sukkertøy og karameller som vi spiser nå om dagen så vokser vi og blir større for hver time som går. NEI, heng i du Baktus-bror!

Ja, så henger vi i da!

 

Image result for karius og baktus

Sukkertøy og karameller kan i dette tilfellet være gluten, brødskiven du spiser til frokost. Og har du kjøpt ferdigbakt på matbutikken er det enda verre, for de er tilsatt ekstra gluten. Det kan være pastaen du pleier å spise på torsdager, Peppes-pizzaen du bestiller på fredager og den posen med potetgull du unner deg på lørdager. Det kan være syltetøyet du har på brødskiva, syltetøyet som er merket med: UTEN TILSATT SUKKER, men den kunstige søtningen som er tilsatt er som bensin på bålet for den dårlige tarmen din. Det kan være at du føler du spiser sunt, men uten at du vet det så gjør melkeproduktene vondt verre, det kan være at du ikke tilbereder maten riktig, og at du bruker feil tilbehør fordi tarmen din tåler det ikke. Jeg kan fortsette slik lenge, men poenget mitt er at det er ikke sukkertøy og karameller som alene er årsaken til en lekk tarm, en tarm i ubalanse, en candida-overvekst i tarmen, betennelser osv. Det er det store bildet. Kostholdet ditt. Vi er ikke skapt for den moderne maten som vi blir lurt til å tro er sunn. 

Så tilbake til begynnelsen av innlegget;  jeg vet at veien til en frisk hverdag er lang, og jeg vet at det er mulig, men kommer jeg til å klare det?

Image result for can i do it quote

For fristelsene er mange, og de kommer stadig. For meg, som deg, så går det helt fint å stå over eller takke nei, men så er det de gangene du ikke klarer å motstå fristelsen da. Når de ferske vaflene som står på bordet blir for fristende, når lasagnen og hvitløksbaguettene virker som er bra valg der og da, og når resten av familien skal kjøpe softis og du nesten kjenner smaken bare ved tanken, da er det lett å la seg friste.

Du tenker kanskje at det burde være lett når det er snakk om å spise seg frisk? 

Jeg tenker kosthold og helse hver dag. I alle valg jeg gjør. Hver eneste dag har jeg et eneste mål for fremtiden; å bli frisk. Jeg synes for eksempel brødskiva er lett å styre unna i hverdagen. Jeg synes det er lett å styre unna billige oljer og margarin på butikken. Jeg synes det er lett å spise sunn mat jeg vet er bra for meg. Men jeg synes det er vanskelig å si nei til sjokolade, og den kaka som blir servert i burdsdagen. Jeg synes det er vanskelig å si nei til pizza, og Pepsi Max`en har jeg enda ikke klart å slutte med. Men vet du, jeg er på en reise mot en friskere hverdag, rom ble ikke bygget på en dag. Jeg prøver å ta så mange som mulige rette valg hver eneste dag, helst kun de rette valgene. Og når jeg har fått rutine på noe, så går jeg videre til neste steg. Litt etter litt. Ikke alt på en gang, for jeg skal lykkes i å bli frisk, og skal man lykkes så må man bla en side om gangen. 

Kommer jeg til å klare det? 

Image result for YES QUOTE

Image result for can i do it quote

 

 

#tarm #candida #ulcerøskolitt #betennelse #ubalanse #utmattelse #hjernetåke #kariusogbaktus #kosthold #sunntarm

Energityvene

Stille her inne, men i arkivet har jeg flere tekster sånn halvveis klar for bloggen. Jeg sliter med konsentrasjonen, klarer ikke fulføre tekster. Finner ikke ord og av og til bruker jeg ord som er helt feil som jeg ikke vet hvor kommer fra. Men jeg har mye på hjertet, og stadig må jeg skrive ned ord i notatene på mobilen for å ikke glemme. Ord til tekster jeg har i hodet. Sånn halvveis klar til bloggen :)

Jeg har begynt å lese boka Energityvene. Jeg som egentlig ikke er glad i å lese, men denne klarer jeg nesten ikke legge fra meg 👌

Jeg hadde en trøtt dag i går. Brukte flere timer på å komme meg opp, sovnet på dagen og sovnet igjen tidlig kveld. Men så lenge perioden er god så 👍 Det henger i enda kjenner jeg. Skulle gjerne skrevet mer på en av tekstene mine, men det blir noe helt enkelt fra mobilen. Må sove meeer! Bare litt til...

Det blir så nært..

Jeg er på instagram!

Følg meg gjerne :)

 



 

 

 

 

Live simply

Jeg har vært veldig heldig med formen siste tiden nå, og selv om noen dager er dårlige så er det jevnt over ganske greit. Jeg bruker energien til å rydde og sortere, og jeg liker det. Målet er så klart å en gang bli ferdig slik at jeg kan bruke energien på andre ting, men jeg koser meg veldig mens jeg rydder og styrer. Jeg har alltid vært en maximalist, hvis det heter det? Jeg er glad i ting og tang, og jeg ser nytten i det meste. Kjekt å ha, ikke sant? Men når man sliter med utmattelse så blir det for mye å ta vare på, og når jeg i lange perioder ikke klarer å rydde så skulle jeg ønske jeg hadde mindre ting. Mindre å ta vare på. 

Så da startet prosjektet: fra maximalist til minimalist ! nå i vår.

Jeg er den typen som knytter meg til ting. Egentlig synes jeg det er litt flaut å skrive om dette... Men jeg har alltid spart på alt. Jeg er, eller var blir mer rett å si nå føler jeg. Jeg var den typen som hadde minner i hver ting, men etterhvert forsto jeg at minnene har jeg oppi hodet, ikke i et klesplagg, et par sko eller i ei skål. Jo mer jeg kvittet meg med, jo lettere ble det. Men det var vanskelig å komme meg dit jeg er nå i forhold til ting. Det er jo bare ting...

Jeg var så vant å ha esker og kasser rundt meg med ting som skulle hit eller dit, ting jeg hadde en plan med, eller ting som jeg skulle spare på til senere. Og prosjekt. Ting jeg skulle fikse og ting jeg skulle pusse opp. Male. Jeg var så vant med det, at jeg så ikke selv at hver gang jeg ryddet så brukte jeg alt for mye av den dyrebare energien min på å flytte på ting som egentlig bare var i veien. Ting jeg ikke hadde bruk for og ikke kom til å få bruk for. Ting som ikke betydde noe. For det var jo bare ting. 

Image result for esker kasser

Altså, jeg må bare understreke det. Jeg var ingen syk samler eller noe lignende, haha. Men jeg hadde likevel alt for mange ting. Og for min del som har en sykdom som gjør at jeg må velge ut hva jeg skal bruke energi på når jeg har energi, så forsto jeg etterhvert at ting jeg absolutt ikke trenger, de er ikke verdt å bruke energi på. Jeg måtte kvitte meg med energityver!

Trenger man 6 forskjellige bakeboller? Trenger man 7 forskjellige jakker, når man uansett aldri bruker 4 av de? Og hvor mange av klærne i klesskapet bruker du egentlig? Det ble morsommere og morsommere å kvitte seg med ting. Ting jeg vanligvis ville ha grublet over og sikkert til slutt valgt å spare på, valgte jeg nå å gi bort. Eske etter eske ble merket med loppemarked eller bruktbutikk. Pose etter pose ble stappet med klær jeg hadde brukt masse plass i boden på å spare på. De ga jeg til gjenbruk/gjenvinning. Det føltes og føles bra å gi klær til en god sak. Hadde eneste alternativ vært å kaste det, så hadde det vært vanskeligere å kvitte seg med det. 

Jeg solgte også masse masse (og jeg har enda litt til). Ting jeg sjelden eller aldri brukte (bruker). Lysestakene jeg egentlig ikke likte så godt, og skålene som jeg brukte en gang i året, de fine skålene som var så fine men likevel egentlig ikke helt min stil. De solgte jeg. Jeg endret tankegang. Hvorfor spare på alle de tingene som jeg egentlig ikke bruker, de tingene som egentlig ikke er min stil? Jeg solgte, ga bort og kastet, for jeg klarer meg med færre ting. Også kan jeg heller kjøpe nye lysestaker. De dyre lysestakene fra Kähler som jeg ellers aldri ville ha tatt meg råd til. I stedet for å kjøpe mange lysestaker som var bare litt fine, men ikke like fine som de jeg egentlig ønsket meg. Og hvorfor har jeg et helt skap av sengetøy når vi likevel bare veksler på å bruke 3 av dem? Da skjønte jeg at jeg kunne jo kjøpe det sengesettet jeg hadde falt sånn for, det som var på 50% på KID men som jeg ikke kunne kjøpe fordi jeg hadde alt for mange fra før. Jeg hadde jo et helt skap av sengesett, det var jo galskap å kjøpe et sett til bare fordi de var så fine. Eller var det det? Selvfølgelig kunne jeg kvitte meg med alle de settene jeg likevel aldri brukte, det går jo faktisk an å kjøpe nye som jeg liker. Også trenger jeg ikke hundre å velge mellom! 

Cross bomull

Jeg tror nok ikke jeg er alene om å samle for mye i skuffer, skap og bod(er). Jeg tror det er mange som fyller på der det kan fylles på. Og jeg tror det er flere som bare handler nytt og ikke kvitter seg med det gamle. Vi fyller på og ser ikke at vi har alt alt for mye, langt mer enn vi trenger. For trenger vi egentlig så mange saker og ting for å ha det bra? 


 

SurdeigsVAFLER :D

Det er nesten så jeg blir flau når jeg nevner surdeig for jeg har vært helt frelst siden jeg lagde starteren i juni. 
Jeg måtte le høyt da dattera mi på snart 3 lekte at hun serverte surdeigsbrød, haha! DA har det vært mye surdeigsprat her hjemme ;)
Må forresten nevne at venninnen til mi mellomste på 6 sa til meg i går at hun syntes surdeigspannekakene mine var kjempegode, hun syntes de smakte nesten som de vanlige! Så gøy å høre for ei overivrig surdeigs-frøken ;p

Men, jeg tenkte jeg skulle dele litt mer om surdeig i dag. Dette med surdeig er jo som en ny verden som har åpnet seg for meg, og jeg elsker det!
Jeg har lagd surdeigsvafler! Enda et hipp hurra fra meg! De ble så mye bedre enn jeg hadde forventet meg! 

Jeg fant oppskriften her, men oppskriften kommer opprinnelig fra Gry Hammer.
OBS: FEIL i oppskriften jeg linker til og som jeg brukte første gang.
Melet som du skal ha i dag 2 skal i dag 1!
Kun egg, bakepulver, salt og kardemomme + søtning som skal has i dag 2 :)

Ha en stor ss med starter i en bolle (husk å unngå metall) og rør ut i litt vann.
Tilsett ca.2dl grovt mel og ca.2dl vann.
Rør det sammen og la det stå over natta :)

Neste dag blander du sammen (i egen bolle):
6 egg
1ts bakepulver
1 klype salt
1ts kardemomme 
Ca.2dl grovt mel (jeg brukte siktet fin spelt, økologisk)
3ss søtning, kokosblomstsukker/sukrin/stevia (jeg brukte kokosblomstsukker og litt sukrin)

Bland så starteren (det som har stått over natta) sammen med dette.
Stekes i smør :D 

Min eldste hadde bursdag i går og jeg har lenge hatt lyst til å kutte ned på alt sukkeret som gjerne blir i bursdagsselskaper. Kaker fulle av sukker, muffins, godterier, vafler, saft og brus - det blir for mye! Aller helst vil jeg fjerne alt av sukkeret som serveres. Hvorfor stappe ungene full av sukker når man kan unngå det? 

Jeg stekte vanlige vafler også - i fall disse ikke ble gode, men det hadde jeg egentlig ikke trengt, disse ble godt mottatt :)
Da vet jeg at jeg kan fint lage disse fast når det skal serveres vafler. Også tenker jeg at, jaja - om pålegget skulle være syltetøy MED sukker (som jeg serverte i går) eller Nugatti, så er det i allefall bedre å ha det på surdeigsvafler enn om det skulle være vafler med både hvetemel, sukker og melk, da begrenser du i allefall litt av "giften". For som jeg pleier å si, "du trenger jo ikke trø på mobilen selv om du mister den i gulvet". Skjønte du den? :D


Vanligvis er selskaper noe som tapper meg fullstendig, og i alle fall hvis formen ikke er helt god i utgangspunktet. Heldigvis har jeg har en fin periode nå så det gikk kjempebra. I tillegg planla jeg dagen godt så jeg slapp en stresstur ut på butikken i siste liten, og det hjalp jo på. Planlegging er jo ikke akkurat min sterke side men det virker så denne surdeigsbakingen min kommer til å redde meg fremover. Vaflene var jo bare å røre ut å steke i dag, og kaka lagde jeg faktisk dagen før (men stekte dagen etter når selskapet skulle være). Jeg kjøpe, faktisk, ei "123kake" fra Det glutenfrie verksted. 

Dette var rett og slett for å spare meg for unødvendig mye arbeid og stress, jeg vil jo være forsiktig med energien selv i gode perioder. Jeg vet jo hvor fort det kan snu og at bursdager lett kan være veien inn til dårlige perioder. Jeg skulle egentlig lage ostekake, og jeg er så glad jeg droppet den og heller lagde denne som sparte meg for mye energi, tid og oppvask. God var den også, og jeg skammet meg ikke over å servere 123-kake som jeg brukte noen få minutter på å blande sammen :) (Også var det godt å ikke servere en kake som er så søt at man føler munnen blir klistret igjen etterpå. Denne var behagelig søt, om det går an å si).

Jeg lærer meg stadig triks for å ikke krasje formen fullstendig.. Dette er kanskje den mest vellykkede bursdagsfeiringen jeg har laget til, tror jeg. Det er jo ikke sikkert det hadde gått så bra om jeg hadde hatt en dårlig periode eller dårligere enn bra, men det å tillate seg enkle løsninger, som feks. 123kake eller ferdigkake, det er en viktig nøkkel når energi ikke er noe man tar for gitt. 

Jeg har faktisk tenkt jeg skulle skrive et innlegg om dette senere. Mine triks for å "spare" på energien :) ... som jeg riktig nok har brukt flere år på å lære meg. Jeg lærer stadig, erfarer og lærer mer. 

Gry Hammers surdeigsrundstykker - hvordan ble de?

Jeg èr så glad for at jeg har lært om surdeig og at jeg endelig kom i gang med det!
Jeg brukte noen måneder på å komme i gang med det, det virket så avansert så det ble bare til at jeg utsatte det. Nå er det mulig det har med min interesse å gjøre da, men jeg synes i alle fall at det er veldig enkelt og når du har en starter så er det veldig lite jobb for å få ferdig bakst. Det krever tid, men ikke av deg. Den krever tid for å stå å godgjøre seg mens du gjør hva du vil :) 

Les om fordelene med surdeig her :) 

Oppskrift hentet fra bloggen, fra jord til bord  :

1 liter vann
2 ss surdeigsstarter
1 ss mineralsalt
2 store gulrøtter, grovraspet
1 neve tørket brennesle, eller et par tre never frisk og finhakket ​
300 gram fin spelt
100 gram havregryn
500 gram sammalt fin spelt
200 gram sammalt fin rug

Bland det hele og la stå i ca 12 timer. (Mine sto over 12timer, gjorde ingenting).
Form til rundstykker med en skje dyppet i vann, som om du formet store kjøttkaker. Trykk bollene litt flate med hendene  
og la det etterheve en time eller to. (De etterhevet i 4-5timer men det gjorde ingen verdens ting det heller).

Stekes midt i ovnen i 30-40min på 160 grader. 

Jeg hadde i litt ekstra vann enn det sto i oppskriften, og da trengte jeg heller ikke å trykke dem flate siden min "deig" ble mer flytende. 
Jeg hadde i litt ekstra gulrot også for å bruke opp det jeg hadde igjen :)

 

Flate - noe jeg var litt skeptisk til før jeg satte deigen, men som Gry skrev i oppskriften så er det bare supert - du slipper å spise store rundstykker, i stedet blir det som tynne skiver også kan man ha masse digg pålegg inni. Jeg synes det ble helt supert og kommer til å lage disse fast fremover, jeg vil ikke gå tom! De ble himmelsk gode! 

 

 

Gry Hammers surdeigsrundstykker !

Endelig ny surdeigsbakst! 

Denne gangen blir det surdeigsrundstykker. Oppskrift hentet fra Gry Hammer sin blogg, fra jord til bord :)

Litt store og blir nok ikke så vakre av utseendet, men det spiller vel ingen rolle så lenge de blir gode! Og det har jeg tro på at de blir :)

Det er ikke så mange rundt meg egentlig som liker surdeig så har ikke store forventninger om at småtassene her i huset blir å like dem. Jeg både forstår og ikke forstår at mange ikke like surdeigsbakst. Det er jo en sterk og spesiell smak som man ikke er vant med, og spesielt hvis man spiser vanlig brød ellers og forventer samme smak så blir det ikke det samme. Men jeg for min del synes smaken er kjempegod og kanskje til og med prikken over i`en. Helt sant, jeg synes smaken er skikkelig digg! Brød er noe jeg ikke spiser så mye av ellers, heller sjeldent, så jeg er veldig glad for denne nye verden av surdeig som jeg har blitt kjent med :D 

Det tar tid - men det er utrolig lett og lite jobb!
Som med disse feks.
Jeg hadde surdeigsstarter da,
men ellers så blandet jeg bare meltypene, salt, vann og 2(3)ss surdeigsstarteren i en komme (av plast, ikke metall)
og blandet det med en plastskje før jeg dekket det med plastfolie og lot det stå i 12timer (eller faktisk enda lengre, selv om det står opptil 12t i oppskriften). 
Forresten så raspet jeg økologiske gulrøtter og hadde i røra/deigen, det var vel kanskje den største jobben;)

Dagen etter, i dag - så brukte jeg igjen en plastskje og bare klattet rundstykkelignende klatter på bakepapiret :D Så skal de etterheve i 1-2timer før de skal stekes :) 

Spent på resultatet, håper det blir like bra som brødene jeg lagde sist. Som jeg forresten spiste siste rest av i går. Må lage flere!
Har også planer om å lage surdeigsvafler i dag, hvis alt går etter planen. 

Kommer tilbake med resultatet når rundstykkene er ferdige :)

Surdeigspannekaker ✓

Det tar ikke lang tid fra jeg kjenner stigende form til jeg er i gang med noe. Det trenger ikke være det store, for min del er det snakk om det energien gir meg lov til. For et par dager siden hadde jeg stigende form på kvelden, dvs. at jeg endelig orket å gjøre noe med surdeigsstarteren som jeg tok ut dagen før i håp om å få liv i den. Den har stått så lenge i kjøleskapet at jeg trodde egentlig den var død, men den boblet faktisk enda.

Det ble til at jeg matet den med 400g økologisk finmalt speltmel fra Holli mølle og 5dl vann. Dette skulle stå på benken 8-12timer (eller mer leser jeg i andre oppskrifter). Det skulle nemlig bli surdeigs-pannekakerøre :)

Å steke pannekaker er jo noe som tar tid og krever litt energi, synes jeg, så jeg tok en råsjans på at det gikk bra. Godt var det uansett at jeg hadde morgendagens middag ferdig planlagt!

Dagen etter hadde jeg i 6 egg, kardemomme, kanel, smelta smør, salt og søtning før jeg blandet sammen og stekte pannekaker i smør.

Jeg tok ikke bilde før jeg hadde i alt, men røra hadde boblet seg godt opp mot kanten av skåla over natta. Perfekt!
Bildet under er etter eggene og resten er blandet i og etter at jeg hadde stekt litt av røra 😊

Jeg hadde ikke store forhåpningene om at ungene kom til å like pannekakene siden de ikke likte surdeigsbrødene mine så det var egentlig litt demotiverende å stå der å steke når jeg var så sliten. Eller rettere sagt, satt å stekte. På en krakk.

Så hva ble dommen?

JEG synes de ble gode! Jeg hadde på sukrin, bacon og ei stripe fibersirup, smaken av salt og søtt ilag slår aldri feil!

Men det er klart, hvis man forventer smaken av vanlige pannekaker laget av både hvetemel, melk og sukker, så blir man nok skuffet. Det tror jeg samboeren ble da han tok første tugge 😂 Ungene var ikke så begeistret de heller, selv om de prøvde å skjule det 😊

Jeg er tydeligvis den minst kresne i familien for jeg synes de er supert alternativ, de er trossalt glutenfri, sukkerfri, melkefri og i tillegg blodsukkervennlig og veldig magevennlig. Så tåler du absolutt ikke vanlige pannekaker så ville jeg prøvd disse 😊

I løpet av få timer brukte jeg opp energien, og dusjen jeg skulle ta ble utsatt til i dag. Jeg lå resten av ettermiddagen og kvelden på sofaen før jeg "ga opp" og gikk å la meg i senga rimelig tidlig.

Dagen i dag startet med dusjen jeg skulle ta i går, for så å lage frokost til meg og ungene.  Også havnet jeg på sofaen. Tom for energi.

Mens snappen viser meg at andre er på ferie, drar på turer osv., så har jeg mer enn nok med å ha nok energi til det viktigste. Matlaging, passe på, hjelpe minsta på do..ol. Det er frustrerende, men jeg sier til meg selv at akkurat i dag så er det godt nok. Det kommer bedre dager. Det gjør jo det 🍀

Den dårlige samvittigheten ligger der likevel hele tiden. Jeg vet det er en tantegutt som vil besøke oss, og ikke bare han... jeg vil så veldig ha de alle her. Men når mine egne allerede er på kanten til å være for mye for energien så er jeg redd for å ta på meg for mye ansvar. Samboeren jobber og jeg prøver å styre skuta så godt jeg kan, og det er tungt. Samvittigheten gnager. Alt jeg vil. Alt jeg vil! Hater ordet men.

Men...

Ikke misforstå

- Nei, nå er det nok!
Pleier jeg å tenke. Som om at jeg bare kan slutte å være syk. Slutte å ha plagene jeg har. Bli som før. 

Influensaen går seg til den, den takler jeg. Men det blir jo litt mye. Jeg overlever den som alle andre, men det er det andre jeg er lei. Det er det andre jeg vil rømme fra. Folk rundt meg er så vant med at formen min er dårlig at de har sluttet å spørre. Og jeg vil jo ikke ta mer plass. Vil jo ikke klage. 



Våknet på sofaen av mareritt. Nok en gang den samme drømmen der kjæresten får nok og går fra meg. Det kan jo ikke være lett å leve med en person som tar så mye plass? Jeg mener, det er jo alltid noe med meg. 


Jeg er så lei. Lei av å ha det slik. Lei av å være så forbanna sliten bestandig. Lei av at alt er en utfordring. Overgangen fra juni til juli var hard. Jeg fungerte så mye bedre i juni. Orket å lage mat, orket å gå mer ut...jeg gikk til og med noen korte turer i skogen. Og så rett tilbake til det gamle da juli tok over. Orker ikke lage mat, det krever for mye energi. Lite matlyst. Orker knapt kle på meg. 


 

Jeg skammer meg sånn. Samme kurvene med klær står på vent enda en uke. Alt som skulle vært gjort. Alt jeg skulle vaske. Jeg tenker på hvordan andre ser meg. Som den late udugelige jenta som den stakkars kjæresten min er sammen med? Hva med ungene da? Ikke særlig imponerende.

Det er som om at folk snur ryggen til deg når man blir syk. Slutter å spørre, slutter å besøke. Også blir det lite å prate om. Jeg har merket det med flere, ikke et jævla spørsmål lenger. Ikke det at jeg må ha spørsmål om det hele tiden, men det blir automatisk til at jeg sitter der og later som at alt er normalt. Jeg får aldri forklart meg. Ikke prøver jeg lenger heller, hvem vil høre på? 
Kanskje hadde jeg fått mer forståelse hvis de skjønte hvorfor vi kom så sent den gangen, hvorfor jeg sov halve dagen, hvorfor jeg sliter med tåkehode og hvorfor jeg ikke klarer å henge med i samtaler til tider. Og hvordan blir jeg oppfattet når jeg sitter stille og sier minst mulig? Blir jeg oppfattet som sur, uhøflig? 




 

Jeg ligger på lading igjen ~

Dårlig dag nr.2... Jeg vet ikke om jeg skal være trist for at jeg bikker over mot dårlige dager eller om jeg skal være takknemlig for de gode jeg fikk. Det var den lengste gode perioden jeg har hatt på... Noen gang? Jeg kan ikke huske å ha hatt en så god periode siden jeg ble syk, ikke såpass lang. Tenk, hele juni!

Jeg har blitt skuffet av dårlige perioder såpass mange ganger at jeg har vel lært meg at de gode periodene aldri varer evig. Selv om jeg absolutt tror den dagen kommer en gang, så vet jeg at det er for tidlig enda.

Det verste med en dårlig periode er den dårlige samvittigheten jeg får for ungene. Alt er så tungt i slike perioder. Alt blir liksom bare for mye. Dattera mi på 6 spurte sist hun var hjemme; mamma, begynner du å bli bedre nå? Det glittret av henne mens hun så på meg. Jeg vil jo svare ja, men jeg må alltid legge til et men. Det er viktig at de forstår at det kommer til å ta tid, men det er ikke så lett å forklare det med tid for barn. Jeg hadde i allefall fine dager med dem før dem dro på pappaferie, og jeg håper jeg får fine dager når de kommer tilbake. Nå skal jeg bare ta det helt med ro i håp om at dette ikke blir verre og ikke vare så lenge!

Jeg synes det er veldig urettferdig dette, jeg vil jo bare gjøre som jeg vil. Jeg vil ha et normalt liv!

ZzzzZZz

Noen innlegg har jeg skrevet "i hodet" før jeg setter meg ned og får det inn her. Jeg har et sånn innlegg klart, men i dag er jeg for trøtt til å skrive. Jeg har visst en sånn dag der jeg ikke våkner. I dag har jeg stort sett bare sovet, blir jo såklart veldig redd for for en dårlig periode da, men krysser fingrene for at det bare er i dag.

Det får meg også til å tenke, hvordan i pokker har jeg holdt ut?! Man blir fort vant, og det er vel derfor det går opp for meg i gode perioder hvor ille det er i de dårlige.

Jeg fikk i meg en god frokost i dag da, før jeg sovnet igjen. Min favoritt, kefirskål 💚

Varmet bærene i kokosolje, så jeg fikk i meg en god skje av det. I tillegg til 2ss collagen. Tenkte jeg skulle skrive hvorfor jeg bruker kokosolje og collagen og hva det er bra for, men det skal jeg komme tilbake til når jeg ikke er så himla trøtt 😴

Valnøtter 👌

D-vitamin og rein lever fra reinstyrke.no 😊
Også dette skal jeg skrive om senere 🤗

Jeg hadde egentlig flere "rydde-planer" i dag, men de får vente til..., i morgen?

Formen har blitt værre utover dagen. Armene er tyngre, det er tungt å sitte og jeg blir sliten av å prate. Hodet føles tungt og alt jeg skal gjøre er himla tungt. Jeg blir så redd for å få slike dager da. Jeg kan ikke gå inn i en dårlig periode nå! Jeg har lyst til å unnskylde meg til samboern, men jeg prøver å ikke gjøre det. Han forstår. Han vet jo alt om dette. Jeg trenger ikke si noe. Han bare stiller opp ❤ Jeg er heldig som har han ❣

Ny dag i morgen. La den bli god 💫

Du ser da ikke syk ut? Skjerp deg!

Tenk deg, du er så ekstremt utmattet at livet ditt blir snudd opp ned. Det nye livet ditt blir ganske enkelt å bare samle krefter. Du sover i flere år der du bare innimellom orker å gjøre litt annet enn å bare ligge.

Etterhvert blir det nye livet normalen og "det gamle" og faktisk normale blir noe du bare husker. Årene går og normalen forsvinner mer og mer.

"Alle andre" fortsetter som før mens du bare blir liggende mens årene går. Du blir eldre, men for deg så har årene stått stille i vent på at det skal fortsette som før.

Jeg ble syk da jeg var 24år, rett før jeg ble 25. Jeg er snart 30. I 5 hele år har jeg ventet på at jeg skulle klare det jeg klarte før, men jeg skjønner nå at jeg rekker å bli 30, minst, før det skjer. Krysser fingrene for at 30 blir de nye 20,da. For håpet og ikke minst troen, det er der. Det har alltid vært der. Frisk blir jeg. Bare så synd det skulle ta over 5år av livet mitt!

 

Men hvordan er det egentlig å stå sånn utenfor å se livet fortsette uten deg?

 

 

Jeg trodde vel aldri at jeg skulle bli så satt utenfor alt. Jeg trodde aldri at jég noen gang kom til å bli kronisk syk. Jeg, som aldri var mer enn forkjølet en og annen gang. Jeg var febersyk kanskje en gang annenhver år, og jeg var ALLTID frisk nok til å dra på skolen dagen etter, husker jeg. Det varte bare fra ettermiddag til morgen, liksom. Hvordan kan en som "aldri" er syk, plutselig bli så syk at 5år av livet forsvinner i sykdom?

 

 

Livet mitt stoppet fullstendig opp.

Studiet var det første som forsvant ut av hendene mine. Mens jobben som jeg tviholdt på og nektet å sykemelde meg fra, den satset jeg helsa på. I over 1 år presset jeg meg i jobb, selv om jeg døde levende mens jeg prøvde. Det føltes sånn. Jeg satte jobben fremfor meg selv, og jeg ble sykere og sykere mens jeg presset meg. Ingen skulle komme å fortelle meg at jeg skulle sykemelde meg! Selv om tanken lå der. Jeg forsto det, men det tok altså over 1 år før jeg tok helsa mi på alvor.

I andres øyne gjorde jeg kanskje en elendig jobb de to årene. Jeg brukte flere timer på å komme meg ut døra, og ofte kom jeg meg ikke ut døra i det hele tatt. Jeg var så dumsnill at jeg blakket meg av stahet fordi jeg skulle ikke belaste arbeidsplassen min med ei sykemelding. Heller ikke egenmeldingsdager. Det gikk ikke bare utover helsa at jeg stadig presset meg sånn, det gikk også utover økonomien. Jeg fikk jo ikke betalt for de timene og dagene jeg ikke møtte.

Jeg var så stolt av meg selv som klarte å komme meg ut døra de dagene jeg kom meg på jobb. Jeg holdt ut frem til jeg kom hjem. Da kollapset jeg. Gang på gang. Men det var det ingen som visste. Ingen forsto. Jeg ble sett på som lat og udugelig, ikke syk, og da tok det jo enda lenger tid før jeg innså det selv, at jeg faktisk var syk. Jeg satset hele helsa mi på å bevise at jeg dugde, men det var ikke godt nok. 

Note to self - og deg? : Ikke sats din egen helse på å bevise noe for andre hvis du taper på det selv. For uten god helse har du faktisk ingenting. 

 

 

Da jeg endelig sykemeldte meg følte jeg en enorm skam. Jeg sa stadig at jeg kommer snart tilbake fordi jeg fortsatt trodde det. Jeg ønsket det mer enn noe annet, men i andres øyne var det bare enda et løfte som jeg kom til å bryte. Jeg skammet meg så enormt mye, og samvittighetheten for å skuffe andre var så stor at den var tung å bære. Jeg forsto enda ikke at helsa var viktigst.

 

 

Jeg gikk i dvale. Sov og sov og sov, men jeg kom meg aldri. Og da ble jeg redd. Da begynte det å gå opp for meg hvor ille det var. Helsa mi som jeg tok for gitt og bare blåste bort, den var plutselig noe jeg ville gjøre alt for. Jeg lærte meg å ta hensyn til meg selv, og de nye spillereglene i livet mitt. Det var vanskelig, og har tatt flere år å lære seg. 

Det jeg ikke hadde forutsett, var hvor mye mistrodd jeg skulle bli, og hvor mye jeg måtte forsvare meg selv. Jeg var heller ikke forberedt på hvor mye utseendet mitt lurte andre til å tro at jeg var frisk og at jeg bare kunne skjerpe meg.
Det ødela en del av meg.

 

Jeg var syk, svak og desperat. Ingen aner hvor desperat jeg var! Jeg ville bare ha hjelp, jeg ville bare ha tilbake livet mitt. Fortsette som før. Jeg var lenket til hjemmet når alt jeg ville var å leve. Men jeg var så sliten at bare det å ta vare på meg selv var til tider for mye.
...Men fortsatt måtte jeg forsvare meg selv, i andres øyne var jeg fortsatt bare lat og deprimert. 
Jeg fikk høre at det var "dårlig gjort" og at jeg måtte skjerpe meg. Jeg fikk høre at alt jeg trengte var en dusj, og at alt kom til å bli bedre hvis jeg bare kom meg litt mer ut. Ingenting såret meg mer enn å høre slike ting. Alt jeg ville var å bli frisk, bli som før, også måtte jeg forsvare meg selv for at jeg virket ikke syk?!

Hvordan da virket ikke syk? På hvilken måte er ikke det "bevis" nok at jeg måtte si fra meg trening,studiet, jobben og hele livet. Det ble liksom ikke lagt merke til at jeg ikke lenger orket å være sosial, at jeg ikke lenger orket å feste eller trene. Det eneste som ble lagt merke til var at jeg var hjemme, at jeg ikke jobber og at jeg så frisk ut. 

 

 

Det var et enormt sjokk. Og om det er mulig så var det kanskje det tøffeste å oppleve. Det å være syk og bli satt så utenfor livet er enormt tøft i seg selv, men å måtte forsvare seg selv på den måten som jeg har opplevd, det har nok vært det tøffeste å takle.

Jeg lærte etterhvert å sile ut kontakt med mennesker som ikke støttet meg, og det har spart meg for mye energi og frustrasjon. 

 

 

Jeg sparer på mennesker som støtter meg, som tror meg, og som ikke dømmer meg utifra utseendet eller en god dag. Jeg sparer på mennesker som lar meg være meg selv på en god dag eller i en god periode, uten å føle at jeg må forsvare meg selv.

Spar på mennesker som gir deg energi og glede ✨

 

 

Jeg er i allefall lei av å forsvare meg,
og prøver nå å nyte de gode dagene og periodene uten å føle skyld og skam.

Den dagen jeg blir frisk skal jeg ikke bruke energien på å forklare årene med sykdom. Da skal jeg leve. Og fortsette 30-årene som den 24/25åringen jeg var.
Jeg har lagt merke til hvem som har støttet meg, dere står fremst ✨🏆

Til deg som kjenner noen som har blitt syk;
Vis støtte,
prøv å forstå,
vær der,
spør!
Ikke trekk deg unna.
Ikke slutt å bry deg.

Alt trenger ikke handle om sykdommen, men husk at denne personen er fanget i sykdom og den er der hver dag uansett.
Så spør, vis at du bryr deg. Vær der. Det skal så lite til. Ikke la sykdommen bli denne personens største ensomhet. 
La DU bli den gode pausen i sykdommen.
 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
imammahuset

imammahuset

30, Meløy

Skriveglad, frustrert men lykkelig frøken som har mistet en bit av seg selv. Jeg venter på å få tilbake livet, og imens gjør jeg det beste ut av det, lever i nuet og har lært meg å glede meg over de små ting. Det kommer en dag i morgen:) ________________________________________________________________ Leser du fra mobil? Trykk på menyen til venstre og trykk på kategori og blogg, da får du opp hele bloggen : ) __________________________________________________________________ Kan man spise seg frisk? 5år med sykdom - kan jeg bli meg selv igjen? Kan jeg ta tilbake hverdagen med riktig kosthold? Følg meg på min reise mot en forhåpentligvis frisk hverdag. Jeg skriver om utmattelse, kosthold og "solgløtt". Every day may not be good, but there's something good in every day

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits